Nokre gongar snør det i april.
Nokre gongar gjør det vondt i april.
Nokre gongar blør det i april.
Nokre gongar er det perfekt i april.
– Frode Grytten –
I går kveld var det perfekt i april. En kveld for å være ute. Endene snatret i flokk og rad, mens spoven satt alene på Porskholmen. Kanskje hun ventet på et frieri?
Det er spennende å være hund, for alt er så våkent rundt omkring. Det er liv og røre i lufta, til vanns, og under hver en stein i fjæra.
Jeg beundrer årvåkenheten hos Milla. Hun klarer å leve i nuet, og ha fokus på en liten detalj i verden.
Jeg er også flink til det, men ikke som henne.
Aldri som henne.
Her legger endene på svøm. De bader i rosa og blått, heldiggrisene. Skal tro om de har bekymringer, eller tanker om framtida?
For det har jeg, og snart skal jeg bade i iskald vårsjø. Det klarner nemlig tankene, enten jeg vil eller ikke, og bekymringene gjemmer jeg under en stein.
Klart jeg vil.
Her sitter måkemor, som snart skal bli mamma. Har hun funnet et trygt rede for sine små? Kanskje hun bare sitter og nyter aprilkvelden, og gauler ut en hyllest til livet, for hun synger ikke fint.
Akkurat med det samme måkene kommer tilbake, med vårlyd i nebbet, så er det fint. Men ikke lenge. De er ikke velsignet med triller, akkurat.
Trillene er det svarttrosten som har fått.
Alle hører til; svarttrosten, måken, og deg og meg. Det er det som er så fint, at det er plass til alle. Vi kan synge med det nebbet vi har. Det betyr ikke at vi liker alt eller alle, for det er umulig. Det er komplett umulig, selv om jeg prøver.
Og livet vårt tar nye vendinger. Brått og brutalt, eller en myk fuglevinge, bare.
En bitteliten fuglevinge som er skapt til å fly.
Hvis jeg blir syk, eller om det skjer noe med en jeg er glad i, blir fargene sterkere da? Blir lufta mer klar? Er regndråpene tårer?
Jeg tror det.
Jeg tror på en sommer, og måkeblikk
jeg tror på det livet jeg aldri fikk,
jeg tror på det livet som jeg har fått,
en himmel over mitt lille slott.
Jeg vet at havet har mange svar,
jeg vet at lufta er ren og klar,
jeg vet at våren kan gi meg trøst,
jeg vet at fargene lover høst.
Vinteren fikk ikke være med i dette diktet, for den er jeg ikke så glad i, selv om jeg elsker å lage snøengler, og selv om snøkrystallene smelter på tunga.
Jeg er høsten, for den som ikke vet.
