Jeg finner nok veien

 

Jeg har egentlig min egen bil, men jeg har den aldri, for den er det ungdommen som har.  Heldigvis er det mange turløyper i gangavstand, så i dag gikk vi hjemmefra og til Nabben. Deretter krysset vi over til trimhytta på Sistranda, og så skulle jeg til Ørnberget – igjen. Jeg skjerpet sansene og trasket optimistisk avgårde. Midtveis skjedde det som bruker å skje, og jeg var på vei mot Besselvassheia – nok en gang. Jeg har en lei tendens til å ville gå mot venstre, men ikke når det gjelder politikk, heldigvis. Politikk og religion diskuterer jeg ikke med noen.

Jeg vendte 90 grader om, og brukte intuisjonen. 

Milla brukte viljestyrken.

 

Værsågod!  

 

Det mangler en T for Tove, men jeg er på rett kurs. Kanskje jeg finner en T underveis?

 

Tenk, det gjorde jeg, og da ble alt så mye bedre.

T for tvil og tro og tusen ting. T for tillit og tullete tanker. 

 

Jeg elsker å gå tur i hauan, men det tar ikke pusten fra meg. Det skjer først når jeg vender nesen utover, mot havet. Alle bergene er grå, og alle er like. Ikke så rart da, at jeg går meg vill av og til. Alle løypene er godt merket. det er ikke det…

 Det er mange ildsjeler som har gjort en strålende jobb med å stikke opp løyper på kryss og tvers, så jeg kan ikke legge skylda på noen.

Kanskje sauene, da, for de har også laget løyper. Jeg dilter gjerne etter bjellesauen, for det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker livet mitt.

Derfor er jeg veldig rik.

 

Milla speider mot vårt nye landemerke, Frøya Storhall. Uansett hvor jeg er så ser jeg den. Den er fin å navigere etter for ei som ikke vet opp-ned på et kompass, og for den som ikke har en eneste app som registrerer ruta, og som alldeles ikke har spesielt god retningssans.

Men jeg mister aldri trua.

Og snart kommer vindmøllene. Det blåser på toppene, så da blir vi sikkert styrtrike. 

 

Jeg er så glad i naturen. Det er godt å ha en bestevenn som også er det. På Ørnberget delte vi brødskiva mellom oss; to tredjedeler til Milla og en tredjedel til meg. Jeg drakk saft og hun fikk vann, og selvfølgelig så vi ørna. Høyt, høyt der oppe,

fri som fuglen.

Akkurat da er livet bare godt.

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg