Skam

 

BERRE LA MEG VÆR

 

Såvidt eg flyt, men eg pustar.

Ende alltid opp her,

og eg veit at det e feil,

å ikkje sei deg kem eg e.

Eller koffer eg må gjer som eg gjer.

Så eg stenger deg ute.

– Eva Weel Skram –

 

Jeg er veldig stor fan av Eva Weel Skram. Jeg kjenner ingen som synger så ekte og sart som henne.

Og sterkt.

Tolkningen hennes av Evig Eies i Hver gang vi møtes, krøp rett inn i hjertet, og ble der. Jeg tror nesten aldri at jeg har hørt noe så fint.

Før nå.

Ikke før i går, da hun sang Berre la meg vær. Hun sang til meg, og om meg, kjennes det ut som. Hun sang om henne jeg var. Hun som levde med Bulimi, akkurat sånn som Eva har gjort. Så modig hun er, som klarer å sitte hos Lindmo og fortelle hele verden hvordan det var.

Jeg beundrer henne, og alt det jeg tror hun står for. Hun er så vakker og ekte.

 

Hos meg handlet det om kontroll, eller snarere mangel på kontroll. Jeg har skrevet om noe av dette før. Om prestasjonsangsten og perfeksjonismen. 

Om de nådeløse kravene til meg selv, som jeg ikke alltid greide å innfri. Det handlet om å balansere på en hårfin linje, der jeg når som helst kunne falle ned i et svart hull.

I det hullet bodde lærere og praksisveiledere, som gransket meg opp og i mente. I det samme hullet bodde angsten og kompleksene, sammen med redselen for å ikke strekke til. Angsten for ikke å mestre, og frykten for det ukjente.

Mye av frykten var ubegrunnet, for jeg klarte meg bra. Jeg fikk fine karakterer, og enda bedre skussmål i praksis. Jeg var mest stolt av det siste, for jeg mener fremdeles at connection – jeg finner ikke et bedre ord – med brukeren er nøkkelen til alt. Det betyr å sette sammen, eller forbinde.

Uten forbindelse er teorien verdiløs.

Akkurat som Eva så pønsket jeg ut strategier. Jeg var en mester i å lure andre, inkludert meg selv. Jeg lovet meg selv å slutte, men brøt lovnaden en halvtime seinere. Akkurat så lang tid det tar å fordøye maten såpass at det blir lettere å spy. Bortsett fra is da, for det tar bare fem minutter. 

Det er vondt å skuffe andre, men det er enda vondere å skuffe seg selv, atter en gang.

Følelsen av SKAM var det som veide tyngst, og det var den som det tok lengst tid å fordøye. Det hjalp ikke å spy.

Jeg måtte slutte med det.

Jeg hadde i tillegg ritualer. Hver dag måtte jeg sykle så og så langt, og det var laaaangt, nærmere bestemt fra Levanger og til Skogn, og hjem igjen. Jeg måtte alltid hjem. Heldigvis var det en rundtur, for det er kjedelig å sykle fram og tilbake hver dag, særlig når det blir tvangspreget. Jeg vet ikke hvor mange kilometer eller mil det var.  Uansett vær. Uansett form. Uansett hvor mye lekser jeg hadde.

Uten å nyte naturen, som jeg egentlig setter sånn pris på.

Jeg var også sånn, berre la meg vær, for da var alt så mye lettere, trodde jeg. Da kunne jeg komme meg unna uten å bli avslørt eller konfrontert.

Jeg klarte faktisk å bli syk, og seinere frisk, uten at noen visste hva som feilte meg. Og da mener jeg INGEN. De skjønte vel at jeg slet med noe, men ikke hvorfor, og ikke med hva, og de skjønte aldri hvor ille det var.

Så mange spørsmål.

Det er en dyrekjøpt lærdom som jeg har tatt med meg videre, sammen med alt det andre som jeg har lært. Til sammen blir det kunnskap og klokskap, tør jeg si.

Erfaringsbasert kunnskap, som jeg gjerne skulle vært foruten.

Det samme med Dysmorfofobien også. den sykelige opptattheten av mitt eget ansikt. Alle feilene jeg så, som ingen andre ser. Det gikk meg til hodet, og ødela mange dager og år som kunne vært fine. 

Jeg lærte masse av det, også. Jeg lærte at jeg er sterk, og at tankens kraft er stor.

Derfor snudde jeg om på tankene. Så enkelt, og så ufattelig vanskelig. Så vanskelig at det nesten er umulig.

Jeg gir aldri opp, og det er en av mine beste egenskaper, sammen med omsorg, empati og to ører å lytte med. To øyne å se med, som ser himmel og hav, og et hjerte som tilhører havets datter.

Jeg kan ikke være glad i andre før jeg har lært å være glad i meg selv. 

Hvis disse ordene kan hjelpe andre så er hvert eneste ord gull verd. Bulimien er et forlengst tilbakelagt og bearbeidet stadium, men jeg tenker at mange lever i den samme hverdagen akkurat nå. Når jeg klarte det, så kan DU klare det.

 

 

 

Alt er så nær meg
denne velsignede dag.
Svaberget ligger
åpent med rolige drag.
Havbrisen vugger
vennlig den duftende tang.
alt er så nær meg
ennå en lykkelig gang.

Barndommens vekster
gror i hver fure og sprekk
med sine kjente,
blide og rørende trekk.
Går her en liten pike
fremdeles hver kveld
og plukker blomster
og snakker høyt med seg selv?

Lenge var jorden
øde og himmelen tom.
Dypt i mitt hjerte
åpner seg rom etter rom.
Alt som er nær meg
gir meg et klarøyet svar.
Nå kan jeg rekke
hånden til henne jeg var.

– Inger Hagerup –

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg