Jeg har valgt det selv

 

Den dagen jeg dør så skal Ut mot havet spilles som utmarsj, eller postludium, som det heter. Da håper jeg inderlig at ingen husker feil, og setter på Rune Rudberg sin Ut mot havet i stedet.

Tenk dere for en megatabbe det ville vært; nesten litt usmakelig:

” Du lokker meg med et smil, skjelvende står du foran meg.
Glemmer bort all min tvil, nå vil jeg følge deg.”

Kjære Gud, la det IKKE skje.

 

Nei, det skal være  Edvard Fiflet Bræin sin, og jeg håper det blir lenge til,

for jeg vil gjerne ha mange slike dager, med sånn utsikt.

 

 

I dag har jeg hatt en annerledes jobbdag, for jeg har vært på Mausen. Jeg har gjort litt forskjellig, og møtt dem som jobber der ute. Jeg møtte også mange etter veien, og alle sa hei.

De spekulerte sikkert på hvem jeg var, for det gjorde de som satt bak kjøkkengardinene også. Det var til og med ei som vinket til meg, da jeg tok henne på fersken i å lurkikke.

Jeg vinket selvfølgelig tilbake, og ble i ekstra godt humør.

 

Innimellom jobbinga så hadde jeg noen små pauser. Pausene benyttet jeg til å fly hit og dit på øya, for å se mest mulig mens jeg først var der. Det er ikke så store avstander, og jeg flyr fort.

Men når jeg lander, da blir jeg en stund. Da tar jeg meg tid til å lytte.

 

 

Jeg tok med strikkinga, for den pausegymnastikken er gull. Dette skal bli et nytt vennesjal, og nå er jeg inne på mitt fjerde. Det er typisk meg. Når jeg finner noe jeg liker å gjøre, så gjør jeg det flere ganger. Dessuten er jeg så heldig at jeg har mange venner.

Vennesjal.

Både ordet og sjalet varmer.

 

 

Ja, jeg er veldig glad i ord, og på skolen fant jeg denne plakaten. Dette er bare et utsnitt av de mange dialektordene vi har her ute ved havet.

Jeg sier VI, for jeg er havets datter.

 

 

Det er ikke mange som har sånn utsikt på jobben. Hvis jeg hadde jobbet fast her, så hadde det fristet å bruke sykkel som fremkomstmiddel. Tenk dere å suse over brua på sykkel, i all slags vær!

En drøm, og noen ganger en iskald drøm, for sola skinner ikke alltid.

Ikke engang her.

 


 

 

Mens vi ventet på ferga som skulle ta oss hjem, så fant vi et museum som ikke var åpent, men vi gikk inn likevel. Der møtte vi en som har vært der lenge.

En fisk på land.

 

 

Det er så gjestfritt på Mausen.

Jeg tror at de som jobber her aldri har helt fri. Alle kjenner alle, og når noen behøver hjelp utenom arbeidstid, ja, så får de det. Jeg får en Skjærgårdsdoktor-følelse i kroppen.

Alltid beredt.

Er det rart jeg elsker å være sykepleier?

 

Menneskemøter og livshistorier. Liv spunnet inn i hverandre. Et hardbarket folkeslag med hjertevarme og sunn fornuft. Med drømmer om et annet liv, og med takknemlighet for det livet man har.

De valg man har tatt, eller det valget man aldri fikk.

Dette kommer jeg til å tenke på i hele kveld. Det sitter i sjela. En stolthet over å høre til, og en porsjon ydmykhet over det mine forfedre har skapt. De var fiskere og husmødre, mens jeg ble sykepleier.

Takk for at jeg er så heldig å få ha dette som min arbeidsplass.

Jeg har valgt det selv.

 


 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg