Hils på rosene som aldri visner

 

Vi jobber av og til sammen med utenlandske karer. En kveld vi var på seinvakt sammen med den ene av dem, så lurte han på hvilket norsk ord som kunne beskrive vårt sted i livet. Ikke var vi jenter, og heller ikke damer, mente han, men noe midt i mellom. På hans språk ville det bety at vi var roser som aldri visnet.

Gjett om vi likte den beskrivelsen!

Vi nærmest fløy ut av døra, begge to. To hvite, svevende engler, med nypusset glorie. Det hender til og med at vi har litt skitt på vingene, men den blåser bort med nordavinden.

Jo da, blomsten falmer kanskje litt i kantene, og får en rynke her og der, men den gløder på en annen måte enn før. Jeg tror det kommer av trygghet, erfaring, selvsikkerhet og en slags visdom, selv om vi noen ganger ikke føler oss trygge eller vise i det hele tatt.

Da er vi på gyngende grunn, men vi har jo hverandre.

At to roser som aldri visner kan ha det så morsomt som vi hadde det i går kveld/natt. Vi drakk rødvin og hvitvin annenhver gang, vi pratet om alt mellom himmel og jord, vi gjorde noen dansemoves og vi kikket på en glødende solnedgang. Solnedganger er vakre, for de har alle verdens farger med seg. Vi må bare løfte blikket og legge merke til dem.

Og vi lo så tårene trillet, som vanlig. Ikke av solnedgangen, men fordi vi spratt rundt med lykkepromille, og med ei rose i munnen.

Jeg tror at det er lurt å le når man har sjansen, pluss at det er lurt å skape sånne sjanser, for det må vi gjøre selv. Det kan være en barnslig snapchatfilter-video eller en artig situasjonsbeskrivelse.Helst ikke vitser, for min del, for da ligger det en forventning der om at jeg MÅ le. 

Mona er en mester på å beskrive, og en enda større mester på å overtale. Til slutt vet jeg ikke om det er hun som gjør meg en tjeneste, eller omvendt, og det er like greit.

Det går an å le i nesten alle slags situasjoner, selv om det høres brutalt ut. Det finnes morsomme innslag i alt som er liv. Det har jeg opplevd mange ganger. Små hendelser, uventede hendelser og alt det andre som hender rundt oss. Jeg er en mester i å legge merke til sånne småting, som nesten er umerkelige. Det er jeg glad for, for da er livet mer livlig og mer levelig.

Dette fikk jeg øye på i dag. Vil du være med å spille badminton?

 

 

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser

to halvsprotne roser i stad.

Eg sit her og ser på dei båe

og blir så forunderleg glad.

 

To halvopne, kviskrande munnar

som lovar så halvt omhalvt

at enno er inkje til endes

og enno kan hende meg alt.

 

Og røyster eg trudde var tagna

for alltid i sjølve meg

svarar i undring og jubel:

Ja enno kan alle ting skje!

 

– Haldis Moren Vesaas –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg