Jeg er glad for at jeg slipper å gå med kjole og skaut. I det siste har jeg lært å bli glad i kjoler, særlig enkle hverdagskjoler, men skaut?

Aldri.

Eller hårnett, som farmor brukte.

Hun var også havets datter.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at forkleet er hjerteformet, for farmor hadde et stort hjerte.

 

 

Hun gikk aldri i bukser, og hun smakte aldri alkohol. Ikke ingefærøl en gang, fordi ordet sluttet på øl.

Så der er vi forskjellige.

Men vi deler en felles interesse for potetgull. Jeg er like glad i potetgull som det hun var, men jeg er ikke like snill og tålmodig.

Jeg strikker på søndag, men det gjorde aldri farmor. Søndag var hviledag og helligdag samtidig.

Hun er et forbilde, selv om jeg er glad for at jeg er annerledes, og for at jeg lever i en annen virkelighet enn det hun gjorde.

Jeg savner henne.

Det hender ofte at jeg savner skjømmingstimen og tålmodigheten hennes, som jeg ikke har arvet.

 

 

Jeg er heller sykepleier enn husmor, selv om jeg holder huset i orden. Jeg velger gjerne bort søndagsmiddagen for å ta en pubrunde i øyrekka. Jeg vil mye heller padle enn å stå ved grytene.

 

 

 

Jeg tror at jeg har større ytringsfrihet enn hva kvinnene før meg hadde. Større frihet, også, til å gjøre egne valg. Det handler selvfølgelig mye om tiden de levde i.

Det var sånn det var.

Det var sånn det skulle være.

Heldigvis er det ikke sånn nå.

Nå kan vi danse på bordet, og tjene våre egne penger. Vi kan gifte oss og skille oss uten at det blir skandale. Det finnes ikke lausunger lenger, for alle er like mye verd, enten de er født innenfor eller utenfor ekteskapet.

Det er befriende, men ikke rosenrødt.

Livet er ikke bare en dans på roser nå heller. Det er dobbeltarbeid og stress og kav. Vi skal fikse alt!

Og det fikser ikke jeg.

Jeg fikser ikke stress. Å ha det travelt er noe helt annet, for det synes jeg er greit. Stress er hjertebank og ubehag og angst, og da vil jeg bare legge øret inntil en konkylie, for der inne suser havet.

Har du hørt det?

 

Angsten er vond. Den snører seg sammen i halsen, slik at det blir tungt å puste. Hodet blir bomull, sånn at det blir vanskelig å finne ordene. Jeg blir gele i beina, og misunner dem som har rullator.

Det siste er ikke sant.

 

Sist jeg gikk kveldstur så flintret jeg stein. De tre første forsvant med et *plopp*, mens den fjerde derimot, den danset elegant bortover vannet.

Akkurat som jeg gjør.

 

 

 

For meg er havet mystisk og tiltrekkende. Havet er vakkert og blikkstille, og aldri et slit.

Jeg er godværspadleren.

Hun som har et valg. Henne som gir blaffen i strikkeforbudet, og som gjerne drar fisk på en søndag, om været sier JA.

Men jeg gir ikke blaffen i de andre verdiene som jeg har fått med meg på reisen. Objektivt sett så er både farmor, mormor og mamma verdens snilleste mennesker.

Her er mamma.

 

 

 

Hun som blånekter å være med på sjøen hvis ikke havet er som ei glassrute. Selv da er hun skeptisk, for det kan jo blåse opp. 

Tenk om? Enn hvis?

Det går som regel bra, mamma.

Det som er litt rart, er at hun aldri er redd for å stå i stormen ellers. Hun er modig som en maur.

 

” Tuva var grunnlagd av ein som kunne sine ting. Ein som hadde sikta litt, og lagt dei to første pinnane i kross. No var det sju hundre portar som førte ut i solskinnet.

Alle som budde her var modige. Dei rende over ein annan for å vera først til allslags halslaus gjerning, så lenge det fanst liv i dei. Dei kom gjerne tilbake med store søkk i mageplatene eller i bringeplatene, men det gjorde liksom ikkje noko. Det einaste som døyvde dei var regnveret. “

– Tarjei Vesaas –

 

 

Dette fikk jeg av russegutten for mange år siden. Tegningen er hjemmesnekret og verdifull.
 

Det er sånn det er å være mamma. Da bygger vi ei maurtue som er full av liv, og lar oss aldri stoppe. Vi går gjerne i krigen, om så er. Ikke for å forsvare våre barn i ett og alt, for det blir ikke riktig, men vi hjelper og støtter og trøster og kjemper og plastrer. 

Og finnes.

Vi er stolte og glade og sinte, og er av og til en smule oppgitt. Vi himler med øynene, og skjønner oss ikke på ungdommen.

Så skjønner vi dem likevel.

I helga har vi hatt invasjon av rødruss. Det høres og synes, men jeg tenker at det er en fryd å ha dem her, selv om jeg ikke var hjemme selv. Det var kanskje ikke like frydefullt for naboene, men pytt sann, nå er det snart over. Alternativet er så mye verre; derfor vil jeg tåle litt lurveleven noen dager  og netter i mai.

De er høflige og flotte ungdommer, så rotbløyta er for lengst tilgitt.

Og forlengst historie.

Lenge leve russen!!

Noe annet er utenkelig, og alt for vondt å tenke på.

 

 

Forresten så har husets datter bursdag i dag.  Hurra for Amanda <3

Jeg er så glad i dette bildet, og i disse to.