Jordbærpikene <3 

 

Anette –  havfrua –  og jeg, ville begge ned til havet i kveld. Jeg inviterte meg selv over til henne, for hun bor næmest det rette element. Det er nesten sånn at sjøen klukker mot grunnmuren deres. 

Det er helt fantastisk.

Det er lykke og vennskap, toppet med jordbær og rosa bobler. Bare se:

 

 

Jeg klarte ikke å motstå disse rosa flaskene. 

 

Men først badet vi, og kledde på oss igjen.

 

 

Og nå prikker det i hele kroppen, fra hårfestet og ned i tærne. Det er lenge siden nå, så vi har masse å ta igjen. Dette er sånne øyeblikk som det er lett å skrive om.

Boblende lett.

Pluss at jeg ville gi henne et vennesjal som hun kan varme seg på. Oppskriften er hentet fra Arnhild Skatvedt sin bok Knitting Woman, Medisin i hver maske, og dette er det fjerde sjalet jeg strikker.

Det egner seg veldig fint som *pausestrikk *ventestrikk *tankefluktstrikk *TV-strikk *reisestrikk  og *stirre ut i lufta-strikk. Henne vil jeg gjerne anbefale på det varmeste, for makan til service skal man lete lenge etter!

Hun har en egen nettbutikk, og gjør det lille ekstra for kundene sine. Sånt varmer like mye som det sjalet gjør. SVennesjalene mine er strikket i Isager Spinni og Isager Spinni Tweed, og finnes i mange herlige farger.

Jeg synes det er fint å gjøre stas på ei venninne litt sånn der uventet. Det er ikke bursdagen hennes, for hun er også høstbarn, og det er lenge til jul, men hvorfor ikke akkurat i kveld?

 

 

Kjærlighet i hver maske, selvfølgelig, bortsett fra når jeg rekker opp, for da forsvinner jo det som ikke er bra.

Og det er bra.

 

Vi vet jo bare her og nå.

 

Det ble nesten natt før vi gikk hver til vårt, og jeg gleder meg stort til den første kaffekoppen i morgen tidlig, for da skal jeg tenke tilbake på den magiske kvelden.

Det er det livet handler om, å skape seg gode grunner for å si hei til en ny dag.

Selv om det ikke alltid er sånn. Noen ganger er livet bare rot.

Eller kaos.

Jeg føler meg alene, og tenker at ingen andre har det sånn, men sånn er det jo ikke. Hvis vi bare våger å åpne oss for hverandre, vise sårbarheten og styrken, så er vi i bunn og grunn på samme sted likevel.

For vi lever tross alt på den samme planeten.

Isbjørnen flekker tenner, men det gjør ikke jeg, for jeg er tilkneppet. Jeg lever i beste velgående, men det gjør alldeles ikke isbjørnen, for den har sett sine beste dager.

.Likevel har vi noe til felles. Vi trives hjemme hos Anette.

Vertinna med stor V.