Noen ganger tråkker  jeg inn i et hus, og tenker: Er det mulig? Er det virkelig mulig å bo sånn?

I 2017?

Det var mulig før, og det er mulig nå, og det har jeg ingenting med. Det er bare når det går på helsa løs for den som bor der – og for meg, som er sykepleier –  at jeg kan prøve å gjøre noe med det.

Men det er ikke alltid det går.

Noen har virkelig alt på ett plan, eller nærmere bestemt, på ett rom, for de både spiser og sover og går på do i det samme rommet. Og de tåler det meste.

Det gjør ikke alltid jeg. Det hender at jeg brekker meg i smug, eller tørker bort en tåre, mest fordi at jeg svelger som en gal for å holde maska, sånn at jeg slipper å spy i dobøtta.

Den ekle dobøtta med matsmuler i, som jeg må tømme.

Midt i dette så ser jeg mennesket. Han som sitter i senga på kjøkkenet, og er overlykkelig over at jeg setter meg ned i fem minutter. Han takker så hjertelig at det føles som om jeg har vært der i flere timer. Jeg får nesten dårlig samvittighet. Han forteller meg om krigen, så levende fortalt at det eneste jeg ser er en kjekk, ung mann i uniform. En ung mann som fortjener min tid, nå som han er gammel.

Jeg haster videre til neste hus. Her bor det ei elskelig gammel dame med blått hår og mange pårørende. Hun har så mye hun skal gjøre idag, så hun håper at jeg blir fort ferdig med det jeg har kommet dit for å ivareta. Jeg ser at hun sitter og tripper, helt ytterst på stolkanten.

Bare hun ikke ramler av stolen, og brekker lårhalsen!  

Hun ble nesten litt skuffet da jeg kom inn døra, for hun trodde det var drosjesjåføren. Neda, det var bare en engel som kom flygende, litt for seint, som vanlig.

 Jeg setter insulin  ( hurtigvirkende, for dama har dårlig tid ), og haster videre.

Noen brukere har den ene fyllekula etter den andre. Det er også en sykdom, men den er tyngre å akseptere, både for den som er syk, og for oss som skal hjelpe. Det handler mye om tillit og tillitsbrudd, og om vonde skjebner.

Da tar jeg med jobben hjem, for det hender at jeg tar et glass vin i ny og ne ( ganske ofte ), men heldigvis ikke på den måten.

 

Vi tar det meste av diagnoser på strak arm. Vi blir selvstendige av havslufta, selv om det finnes Sea King og ambulansetjeneste. Jeg tør påstå at vi er både kreative og løsningsorienterte, og det tar visst for mye plass å skrive ned alt som vi holder på med.

Vi kan litt om alt, og vi kan mye om det meste. Hvis det er noe vi er usikker på, så kontakter vi sykehuset, og da får vi som regel alltid god hjelp.

Særlig ved enkelte avdelinger.

Det hender til og med at vi bærer inn ved, eller reparerer ei varmepumpe. Noen ganger finner vi igjen signalene til TV`n også, de som forsvant med vinden.

Eller var det lynnedslaget som tok dem?

 

Nå skal jeg inn til noen som har kommet hjem for å dø, så jeg må omstille hodet mitt. Han er ikke så nær døden at jeg behøver å være der hele tiden, for han har andre hos seg, mennesker som står ham mye nærmere enn det jeg gjør.

Likevel er det krevende.

Jeg steller og smører, og hjelper ham å finne en behagelig liggestilling, iallefall så behagelig som det går an å få det. Han har mer smerter enn før, og…..puster han annerledes enn i går?

Jeg må konferere med legen, sånn at vi kan lindre plagene mest mulig. Mannen skal jo leve til han dør, og da vil jeg at han skal få den beste behandlingen som vi kan gi.

Før jeg går, så forsikrer jeg både ham og pårørende om at jeg er bare en telefon og noen kilometer unna.

Jeg heiser skuldrene på plass og kjører videre.

Jeg må bytte frekvens igjen, for nå vet jeg at jeg kommer til å få kjeft. Selv om jeg er forberedt, så er den skyllebøtta iskald likevel, Jeg skjærer tenner, og har et alt for tydelig kroppsspråk. Jeg må ta meg sammen, prøve å være litt profesjonell.  Noen er misfornøyd stort sett hele tiden, og det er jobben min å sette dette sinnet i en større sammenheng. Hvorfor er han sint? 

Kanskje det skyldes tidligere opplevelser som har festet seg i kropp og sinn? Han vil ikke fortelle, iallefall ikke til meg, men kanskje til en av de andre. Det er det som er så fint, når kjemien stemmer, for det gjør den ikke alltid.

Ikke denne gangen.

 

Jeg rister det av meg, for nå er jeg sulten. Jeg må spise lunch, og den spiser jeg noen ganger kl 10.30 og noen ganger ikke i det hele tatt. Ei busslomme og en iskaffe får duge i dag. De fleste dagene spiser jeg meg god og mett til rett tid, bare så det er sagt.

For uten mat og drikke, duger helten ikke.

Hva med den gangen jeg ble overrumplet, og plutselig satt ved et pent dekket bord og spiste lutefisk? Det var en pårørende, i samarbeid med sin mor, som hadde dekket på til tre, Til henne, til meg, og til seg selv. Var det ikke for mine hvite klær, så hadde det lignet på et årsmøte i Lutefiskforeninga, med tilbehør. En diger øse med erterstuing, uten at jeg ba om det, pluss at jeg fikk tilbud om et glass Rosevin på kjøpet.

. NEI TAKK, JEG KJØRER!

 

 

Det ble dagens lunch.

Og det ble dagens gode latter, da jeg omsider, og noe forsinket, kom inn på vaktrommet. På vaktrommet foregår det forresten mye rart. Der er det både humor og galgenhumor. Der er det også refleksjon og tårer og masse annet. Hver fredag har vi fredagskaffe, Som regel aner vi ikke hva vi skal kjøpe, så da blir det is med taffelsticks oppå.

Det enke er ofte det beste, særlig når vi ikke rekker å bake. Vi våger ikke å bake i arbeidstiden, for da kan det hende at brannalarmen går. Vi har egentlig ingenting i mot brannmenn, tvert i mot, men det er litt flaut.

 

Så får jeg plutselig en telefon fra sykehuset. De vil gjerne høre om vi har kunnskap, ressurser og anledning til å ta i mot en pasient i livets siste fase. Det er krevende, både fysisk og psykisk, men selvfølgelig ønsker vi å si ja. Vi prøver så godt vi kan, og det er godt nok. Det er faktisk veldig godt å jobbe her ute i havgapet. Denne delen av jobben min er jeg så stolt over, og jeg er priviligert som har egne dager avsatt til kreftomsorg. Jeg er priviligert som får jobbe sammen med så dedikerte medarbeidere, på alle nivåer i tjenesten.

Vi har et unikt og tverrfaglig samarbeid som er få forunt å ha.

 

Jeg trives ikke så godt på medisinrommet. Det er grusomt kjedelig, og veldig viktig, å sitte hele dagen på lukket avdeling, selv om jeg kan åpne vinduet.

Når jeg endelig har dosert ei lang regle med dosetter, så kommer det en like lang regle inn fra ruta, og de er tomme – forhåpentligvis. Det gjelder å passe på. Hvis det ligger igjen medisiner i dosetten så må vi kartlegge hvorfor. Har brukeren glemt å ta dem? Er han bortreist, eller har han vært bortreist på ekte, og glemt dosetten hjemme?

Sykehuset glemmer av og til at vi ikke har apotek – eller hadde, for nå har vi – og sender brukeren hjem med en bunke resepter og ingen medisiner.

Gjerne på en fredags ettermiddag, og når gode råd er dyre.

 

Kartlegging og dokumentasjon tar stadig mer av vår tid. Det er viktig og det er ikke det jeg liker best å gjøre, selv om jeg elsker å skrive.

Jeg vil være der brukeren er, og her er hun IKKE. Hun har ikke gjemt seg mellom linjene i Profil, som er verktøyet vårt.

Hun er hjemme, og hun serverer meg krumkaker og brus hvis jeg har tid til å sette meg ned.

Selvfølelig har jeg tid til det.

 

– Dette bildet tok jeg på ei kveldsvakt –
 

En annen ting som gjør dagen god er utsikten, og der er Titran-ruta i en klasse for seg, selv om jeg liker meg best på Dyrøy-ruta. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror det henger igjen fra den gangen jeg var nyansatt, og Frøya var delt i to soner. Jeg tilhørte sone Nord. Nå kjører vi på kryss og tvers, og vasker bilene våre selv. Det er det ikke alle som gjør, for noen kaster sjokoladepapir og tomflasker alle steder.

Uten å rydde etter seg, men ingen gjør det. Ingen innrømmer at de er den skyldige. Ingen tar det siste håndtørkepapiret heller, og glemmer å fylle på nytt.

Ingen vil skrive referat på personalmøtet, men noen må gjøre det.

Sånn tror jeg at det er på alle arbeidsplasser, men jeg er så glad i denne gjengen likevel. Jeg er ikke det spøtt bedre selv, for jeg sniker meg unna å fylle drivstoff.

Det er fordi jeg får hjerteklapp av bensinstasjoner, men det er dårlig gjort av meg.

 

Har jeg glemt noe nå?

Jeg glemmer iallefall ikke henne som syntes jeg så så veldig ung ut – har du passert 30? – og som i neste setning lurte på om jeg skulle gå av med pensjon snart.

Jeg håper det blir lenge til, for jeg håper jeg får være med å innvie det nye helsehuset som skal bygges. Jeg håper at det det blir vedtatt bygd i Beinskardet, men det er en annen historie. Jeg klarer ikke å la være å engasjere meg, hverken i denne saken eller i jobben min.

Jeg vil ikke gjemme meg bak munnbindet.

 

Jeg er veldig spent på hvor det nye helsehuset lander. Det er heller ikke sånn at fagfolket sin vurdering kun innebærer et ønske om fred og ro for brukerne, selv om dette er spesielt viktig for de som har diagnosen Alzheimer.

Beinskardet er ikke herfra til månen, men rett i nærheten av de fleste tilbud. Ro og fred betyr heller ikke at vi fortsatt vil bo på Hamarvika, selv om det er en fin plass. Vi er opptatt av å ikke bygge i høyden, og vi vil gjerne ha utearealer som innbyr til å være ute. Vi kjenner helsevesenet fra innsiden, og vet hvordan vi gjerne vil ha det på utsiden. Både eldreråd og brukerråd har en stemme, og de er i aller høyeste grad også eksperter på sitt område. Ungomsrådet har også sagt sitt.

Og dette er MIN stemme, som sykepleier.

Det er ingen som skal gjemmes bort, eller glemmes, for det sørger kreative og dyktige fagfolk og pårørende for. Vi har Livsglede for eldre i fokus, og kommer oss dit vi vi vil, enten vi ønsker en kaffekopp på Hotell Frøya, en shoppingtur, en sving innom apoteket med det samme vi er der, eller kanskje en tur til øyrekka.

Sånne avbrekk er gull verd, men vi ser at den daglige turen ut i sansehagen, eller bare det å sitte ute i sola eller nordavinden er vel så viktig. Da tror jeg de aller fleste vil se blomster i stedet for biler. Dette er ikke romantisering, men fakta. 
Det er også et faktum at jeg har verdens beste jobb.

Vi har dessuten utfordringer i hverdagen som er større enn avstanden til sentrum, så her vil vi bygge og her vil vi bo.

 

Du som styrer skal bli gammel selv,
hvor vil du ha hus før du tar kveld?
Vil du vandre rundt i egen hage,
plukke blomster alle dine dage?

Eller vil du heller satse høyt,
titte ut og ikke se en døyt?
Hver gang når du ut av huset gikk,
alt du så var dagens rushtrafikk?

Nei, jeg tenker at du vil ha fred,
trives godt og høre til et sted.
Livsglede som lar deg tenke fritt,
sånn at du får oppfyllt ønsket ditt.

Vil du ta en tur på din kafe,
nå som du har hus i Beinskardet.
Vi er kledd i hvitt og fikser det,
for du bor på verdens beste sted.

Avstanden til sentrum er lik null,
bygg et hus og la det bli til gull.
Takk for at vi også fikk en stemme,
da kan dette bli som å bo hjemme.

– Tove –

 

Nå har jeg kartlagt en helt vanlig arbeidsdag, for ingen dager er like.

Det liker jeg.