Hvis det blir, og det tror jeg at det blir, et ” Team Vildestyrke ” under Tour de Frøya neste år, da stiller denne dama på startstreken, sammen med mange andre. 

Det er mye lettere å sykle hvis jeg sykler for en god sak, nemlig kreftsaken.

Jeg synes Ellen lanserte en skikkelig god ide!

Jeg syklet rundt øya på impuls for en stund siden, og det gikk smekkgodt, som vi sier på Frøya. Jeg syklet ikke fortere enn humla suser, så jeg rakk å kjenne lukta av sommerblomstene som insisterer på å blomstre i lunken trøndersommer.

Det er ikke så mye trønderenergi i kroppen for tiden, kjenner jeg. Det skal bli godt med fire uker ferie snart, men enda er det fire uker til. Nå prates det mer svensk enn norsk på vaktrommet, pluss noe annet gebrokkent – en blanding av ukrainsk og norsk –  og da kommer sommerfølelsen krypende. 

Fargerikt fellesskap, akkurat som med sommerblomstene i grøftekanten.

Noen ganger kjenner jeg det på lukta, hvem som er på jobb. Det oser manneparfyme i gangen, og det er vi ikke vant med. Ikke er vi vant med parfyme, og iallefall ikke av den maskuline sorten. Bortsett fra parfynelukta så er det fint med mannfolk i omsorgsyrket.

Vi skulle gjerne hatt flere av dem.

 

 

Er ferien best før, under eller etter?

Før ferien så har vi noe å glede oss til, eller strekke oss mot. Forventningene henger i løse lufta, og bare venter på å bli hentet ned. Vi drømmer og planlegger og vi endrer kanskje planene etter vær og vind.

Fire uker ferie kan være både befriende og stressende. Noen har planene klare, mens andre ikke vet sin arme råd. De har kanskje ikke råd til den “perfekte” ferie, og vrir seg ved synet av glansbildene på facebook. 

Jeg har landet på at det som betyr noe for meg er å gjøre det jeg vil, ut i fra de ressursene ( les: pengene ) jeg har. Heldigvis drømmer jeg ikke om New York og verdens ende, da.

Jeg får endene til å møtes, selv om jeg merker stor forskjell nå som jeg er alene i huset mitt. Mange av utgiftene er de samme som da vi var to om det hele, men jeg har ingenting å klage over, for her i huset er det bare velstand.

Jeg drømmer om norske farvann, både til lands og til vanns. Feriedrømmen er å gjøre det jeg vil, sammen med folk jeg er glad i, i fred og fordragelighet.

Etter ferien kan jeg suge på karamellen. Da tenker jeg tilbake på sjøsprøyt og høydeskrekk og mestring. Dønnamannen glemmer jeg aldri. Jeg husker akkurat hvordan det var, både da jeg klamret meg fast i lynget, og da jeg sto på toppen med gele i beina.

I dit it!!

 

 

Mye i livet handler om viljestyrke og mestring. Det som er mestring for meg er kanskje blåbær for en annen. Eller omvendt. Jeg sa det til sykepleierne en dag, da jeg kalte dem inn til møte. For meg er det mer skummelt å være møteleder, og snakke i en forsamling, enn det er å gå inn i huset til noen som skal dø.

Sa jeg.

Jeg synes at det er veldig vanskelig med sånne møter også, men da henter jeg fram viljestyrke, mot og mestring på en annen måte. Jeg er tryggere i møte med en døende og hennes familie, nettopp fordi det er det som er jobben min.

Den jobben er en balansekunst uten sidestykke. Jeg skal være profesjonell, og jeg er bare et menneske. Jeg må ha fokus, så får følelsen komme i andre rekke, iallefall for en stund. De gjemmer seg bak stive og ømme skuldre, og et varmt blikk.

Jeg får riste det av meg etterpå. Slipp tårene løs, det er sommer.

Da skal jeg samle en bukett av alt jeg behøver, for å starte på ny frisk. Jeg gleder meg allerede til fortsettelsen. I september har jeg planer om å dra til Røros på samling i kreftnettverket. Det er fint med sånne samlinger, for da kan vi utveksle erfaringer, og lære av hverandre.

Pluss at det er fint på Røros.

Det er ingen tvil om at det er bruk for vår kunnskap og kompetanse, for det er mange som rammes av kreft. Alle kjenner vi noen, og en dag kan det være oss, men det tenker jeg aldri på.

Jeg tenker mange rare tanker, men aldri sånne tanker. Jeg lever mens jeg lever, og tar det som det kommer. Det er nesten litt rart at jeg har en så befriende innstilling til akkurat dette, for man skulle kanskje tro at grubleren i meg ble matet med så mye kreft at jeg ble redd.

Å være døden så nær virker motsatt på meg, for jeg er aldri lengre unna døden enn når jeg sitter ved senga til noen som skal dø. Da kjenner jeg at jeg lever, og da skylder jeg han eller henne, men aller mest meg selv, å gripe hver eneste dag.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

Kanksje jeg skal pynte meg og dra på dansefest med Ole Ivars i kveld, nå som sola skinner og havet er blikkstille? Sitte i en båt sammen med gode venner, og drikke cider i solnedgang?

DET er ren trønderenergi, men kanskje ikke dagen derpå.

Hvem bryr seg?

Jeg håper alle bryr seg om hverandre, og kvesser sykkelen til neste år, for da skal vi sykle for en god sak.

 

Sykle for den gode sak,

noen foran, andre bak.

La oss danne eget team,

spleise det med superlim.

 

Sykle hele veien sammen,

øya vår er rette rammen.

Da kan dette bli vår gest,

la oss lage sykkelfest,