I går hadde vi en drømmedag, og var ute fra morgen til kveld. Jeg kommer til å huske tilbake på denne dagen som en dag etter mitt hjerte.

Og selvfølgelig har de maritime husker i havgapet, med fendere som sitteputer. De er sikkert ment for unger, men da er det bare å ta fram barnet i seg, så blir dagen mer leken.

Dette er det beste huskestativet jeg har sett i hele mitt liv, for huskene henger fast i brua, og passer perfekt for havets datter.

Takk for lånet.

 

Vi inviterte med “sjølingan” på tur, og dette var dagen for å si ja. Det skal ikke mange krusningene til før mamma takker nei, selv om hun egentlig vil være med, for hun er ikke spesielt sjøsterk.

Men hun er sterk på mange andre områder.

 

 

Vi var ikke alene om å ville spise fish & chips, for parkeringa var full og stemningen enda høyere.

Dette er kortreist lykke.

 

 

Denne brua er litt skummel, for den beveger seg, og da har jeg ikke full kontroll.

Likevel må jeg ha et turistbilde.

 

 

Jeg blir litt rausere når sola skinner, så etter Bogøya lovet jeg ut nystekte vafler ved naustet til Kjell. Jeg tryllet fram røre som jeg hadde laget tidlig på morgenen,og Kjell tryllet fram alt det andre, det vil si naust og stoler og kaffetrakter og kaffe og filter og vaffeljern og smør og brunost og syltetøy og så videre. Mine 3 liter med vaffelrøre ble forvandlet til verdens beste utevafler, og alle skrøt meg opp i sky, selv om det var en annen som hadde gjort grunnarbeidet mens resten av verden sov.

Han fikk ikke være med på bildet en gang.

 

 

 

Utsikten delte vi på, ikke bare vaflene, altså.

 

Vi fikk til og med øye på ei lita terne. Jeg vet ikke om hun sov, eller om hun bare nøt sola, for vi klarte å snike oss tett på uten at hun fløy sin vei.

Naturen er jamen meg vakker, for akkurat nå er den ei lita terne på landgangen, en ettermiddag sist i juni.

Er det en unge? I såfall skal hun få et lite dikt med på veien.

 

” Gleda er mesta alt for stor å bera

hei vesle unge, velkommen til jord.

Ubrukt er livet ditt, opa ligg verda,

ventar, og gledar seg til dine spor. “

 

 

( Dette bildet har Kjell tatt. )