Regndans

Det passer godt med regn i dag, for det regner på innsiden også. Noen ganger er tårene innenfor, men de er  der likevel. Vi lagrer gode og dårlige erfaringer hver eneste dag, og når det skyer over så fungerer det som i et mørkerom. Det er i mørkerommet at bildene blir til, sånn at vi kan slippe dem ut i lyset. 

Akkurat sånn som de gjorde det før i tiden, når de fremkalte bilder.

Det hender også at jeg gjentar meg selv på bloggen, men det er fordi jeg skriver om det som opptar tankene mine der og da. Jeg rekker ikke å skrive like fort som tankene ramler ned i hodet mitt.

Er det det som kalles tankekjør?

Jeg vil heller kalle det tankespinn, for det er artig å kjøre karusell, selv om jeg blir svimmel og kvalm noen ganger, til og med redd. Jeg må holde meg fast, sånn at jeg ikke går på trynet i en sving, for karusellen er jo en eneste stor sving.

Heldigvis varer det bare en stund, selv om jeg er sjøsyk en stund etterpå. Jeg kommer helt sikkert til å gjøre det flere ganger, for jeg savner familieturene til Liseberg hver sommer.

Jeg hadde det like skøy som ungene, bortsett fra da jeg tok Høydeskrekken, og var sikker på at jeg skulle dø.

Det var en uslåelig blanding av skrekk og fryd.

Jeg husker en klok prest som sa, eller egentlig bare gjenfortalte hun noe som ei enda klokere jente hadde sagt. Hun sa nemlig sa at hun hadde tårene på innsiden, da hun fikk spørsmål om hvorfor hun ikke gråt.

Tårer er ikke et bevis på hvordan vi har det, men at det er godt å slippe dem ut, det tror jeg på. Det letter på trykket, og de tar det vonde med seg, iallefall for en stund.

Tårer er like viktig som latter, for det er så frigjørende og flaut. Noen ganger ler jeg når jeg burde vært alvorlig, og andre ganger presser tårene på når jeg minst venter det. Jeg tipper at alle har kjent på den følelsen.

Noen ganger kjenner jeg at latteren bobler i magen når den ikke skal. Jeg tror det er en absurd reaksjon på noe som egentlig er for trist til å ta innover seg.

Andre ganger lurer jeg på hvorfor jeg kjenner meg helt i vater når jeg burde reagert etter oppskriften, altså med tårer. Jeg tror at det er en forsvarsmekanisme, sånn at jeg er bedre i stand til å kunne fokusere på det jeg skal gjøre.

Jeg gjemmer dem til etterpå.

De siste tre-fire årene har vært heftige på så mange vis. Jeg har gjennomgått en forvandling. Jeg har hentet fram den egentlige meg, henne som jeg aldri har sluppet til før. Jeg hadde ingen anelse om at jeg var så modig som det jeg har blitt.

Jeg digger den nye utgaven av meg selv, hun som er midtveis i livet. På tide, vil vel noen si, men det er aldri for sent.

Aldri,

Sorg er så mangt. Den sorgen man gjennomgår ved et samlivsbrudd er på mange måter en sorg som er annerledes. Du mister noen da også, men på en helt annen måte. Pluss at du mister relasjoner som du hadde, og sommerferier som en gang var. Du mister økonomisk trygghet, og den delen av A/S Familien som tok seg av sånne ting som jeg ikke liker å gjøre. Du mister fellesskapet og samhørigheten, for den tar en helt annen form, men heldigvis mister vi aldri i verden alle de gode minnene.

Takk og pris, for dem er det mange av!

Du mister deg selv, men finner kanskje en bedre utgave av deg selv på den andre siden. I mellomtiden, og underveis, gjør og sier du ting du kanskje angrer på, og som du ikke kan trekke tilbake. Det er vondt å tenke på, men alle vet at ting som er gjort og sagt forblir der. Du kan ikke viske det ut, sånn som du gjorde i kladdeboka på barneskolen, den gangen det var stas å ha det fineste viskelæret av alle. Men det går an å legge ting bak seg. Bearbeide og godta, og legge boka pent i ei skuff. Ikke kaste den, for den er min historie, men jeg kan begynne på ei ny, og starte med blanke ark. Akkurat DET er vanskelig for en grubler som meg. Det er nærmest umulig på dager som denne, når regnet plasker mot ruta.

 

Nå er jeg modig og sterk, og på bristepunktet svak.

Parallelt med privatlivet så har jeg hatt så sterke opplevelser på jobb de siste årene. Jeg hat fått mer ansvar, og jeg har tatt det ansvaret på strak arm.

Derfor har jeg innimellom så vondt i de samme armene. Det setter seg fast, på et vis. Tankene setter seg fast mellom skuldrene, så derfor må jeg få dem ut her.

Jeg rister løs på bloggen, og tenker at andre kanskje nikker gjenkjennede.

 

Jeg skriver i stedet for å gå til fysioterapeut, for jeg liker ikke at andre knar på meg, eller trår meg for nære. Jeg er merkelig sånn. Den forsvarsmuren jeg har bygd opp er vanskelig å rive ned. Den står støtt, men heldigvis er det noen huller her og der, sånn at lys og varme slipper både ut og inn.

Jeg tror heller at jeg fra nå av skal kalle den en grunnmur.

Nå er den grunnmuren akkurat sånn som jeg vil ha den, men jeg vet fortsatt ikke hvordan huset blir. Jeg bygger og river, og blir aldri helt ferdig. Nå hadde jeg egentlig kommet ganske langt på byggverket mitt, men så tok vinden med seg noen planker, og da slapp regnet til.

Det var ikke med i beregningen, nå som alt gikk så bra.

Jeg føler meg skjør som ei avblomstret løvetann, der fallskjermfrøene flyr ukontrollert med vinden. Litt hit og litt dit, som en hel masse tanker på flukt.

Det går ikke an å kontrollere disse fallskjermene, for de lever sitt eget liv. Men de lander et sted, og alle vet vel at løvetanna er trassig og hardfør?

Den trenger egentlig ikke så mye for å ha et godt liv. Den vokser til og med opp av svaberget. Hvor tar den næringa fra? Det skjønner jeg egentlig veldig godt, for der er vi like, løvetanna og jeg.

Vi er like på så mange vis.

Jeg elsker å sitte på et svaberg og se utover havet. Det er det beste som finnes. Å høre havbåra langt der ute er både dans og drama, akkurat sånn som livet mitt er. Jeg har ei venninne som kaller meg dramaqueen, for jeg er en mester til å skape ei mus om til elefant. En elefant som tramper i klaveret når livet egentlig spiller opp til vals.

Jeg er uansett ikke spesielt glad i, eller god til, å danse, men jeg liker å se at andre svinger seg på parketten. Min jobb er å trampe tankten, og det merkes, særlig når jeg er elefant. Andre ganger er jeg stille som ei mus, og da piler jeg inn i hullet mitt og blir borte.

Det stemmer ikke at jeg blir borte, for da plirer jeg på verden gjennom trillrunde knappenålsøyne, uten at noen legger merke til det. Bare den som er redd for mus, for den som er redd for mus føler uansett øynene i nakken. De bare VET at jeg er der et sted.

Jeg er så glad for alle som jeg har rundt meg, og som gjør at jeg kan blomstre. Likevel behøver jeg noen ganger å være alene hjemme. Da orker jeg ikke å prate så mye, for det er mye lettere å skrive. 

Snart flytter begge barna ut av redet, og det er fint og naturlig. Likevel er det litt vemodig og rart. Jeg håper jeg har lært dem noe viktig på veien, nemlig å stole på seg selv og sin egen styrke. Jeg er stolt over at jeg ikke overfører den jeg var før til dem, men at jeg er modig nok til å la dem fly ut i verden,på egne vinger og dit de vil. Jeg har kanskje lært dem at det er lov å trå feil, og at det er lov å si unnskyld. Det er lov å blåse bort med vinden, og det er lov å slå rot på nytt. Det viktigste er å være seg selv,

for de må danse sin egen dans.

 

 

Dans dotter mi

Ta på dei raude

danseskorne dotter mi

og dans

La ingen få knebla

din song eller

hemma din draum

Dans dotter mi

Dans

Grip dagen

og fyll han

med din styrke

Vakker er du

Slå vakt om

grensene dine

Vent ikkje på å

bli vald av livet

Velg sjølv

 

– Bente Bratlund Mæland –

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg