Eg sit i kveld og skriv til deg
og kjenner orda spire.
Men enno står det berre eitt
og lyser på papiret.

Eit “kjære” berre, står det her.
Eg må vel finne fleire?
Men vide flakkar tankane,
som fuglar kringom reiret.

Det er så mangt eg skulle sagt –
Fortenkt eg sit ved bordet
og tenkjer: Kanskje er det nok
med dette eine ordet.

Eg ynskjer deg – kvarhelst du bur
langt burte eller nære,
at du kan kjenne varmen frå
det vesle ordet “kjære”.

– Jan-Magnus Bruheim –

 

I kveld fant jeg en skatt igjen, som jeg ikke har lest før. Det lille ordet ” kjære “, som ikke er så lite likevel.

Jan Magnus Bruheim har skrevet mye fint.

 

Har du noen gang vært så langt unna kjernen i deg selv at du har vært en fremmed? Skremmende fremmed; så helt annerledes enn den du egentlig vet at du er? Ikke sånne endringer som er en videreutvikling av den jeg var, og som jeg jobber for å bli.

Nei, for dette er noe helt annet, som er vanskelig å forklare. Et komma, på en måte, mellom det som var og det som blir.

Det er en sånn marionett-lignende følelse, der jeg danser en dans der andre har regien. Hvem andre enn meg selv? Jeg er ikke en nikkedukke heller, for det er jo bare jeg som har ansvaret for hva jeg sier eller gjør, men mer en slags viljeløs reise, akkurat som med barkebåten på åpent hav. En slags følelse av fortapthet.

Alene i verden.

Den vet ikke helt hvor den driver i land, den heller, barkebåten, for jeg har vært der.

 

Men så vokser det fram en ukuelig vilje, og en uslåelig stolthet. En dirrende styrke som starter i ryggmargen og brer seg utover, og helt ut i fingertuppene.

Det prikker i hele kroppen, på den samme måten som når føttene har sovnet. Jeg reiser meg og går, og føttene bærer meg.

Jeg klatrer oppover igjen, og kiloene renner på.

Egentlig er det helt greit, for det er ikke noe særlig å rase ned i vekt på den måten som jeg gjorde en stund, i komma-perioden.

Dette kommaet, den ørlille pausen midt i mellom, er forresten viktig, har jeg lært.  Det er av avgjørende betydning hvor den plasseres, denne månesigden.

 

( Bildet er et lån )

 

Denne regla, eller regelen, lærte jeg på barneskolen:

– Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

– Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

Skjønner dere?

 

 

Jeg tror at alle i en lite periode av sitt liv opplever forvirring, og at grunnmuren vakler. Eksistensielle spørsmål flyr som løvblader i vinden, og jeg prøver å hente dem ned. Jeg prøver å finne min plass, og mitt ståsted. Etter et samlivsbrudd så er det bare løse tråder, og jeg vil iallefall ikke være lett på tråden.

Jeg vil bare være meg selv.

 

Det er nettopp her at det lille ordet kjære gjør underverker. Et ganske lite ord med stor kraft. Sagt i beste mening så er det verdens beste plaster på såret, og når såret har grodd så må huden få luft.

Luft under vingene, så jeg kan fly igjen, og ordene som jeg skriver er visst like svevende de, også. 

I believe I can fly!

Det skal forresten alltid være luft etter et komma.