Sykt perfekt?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I går kom jeg over et TV-program som heter ” Too ugly for love? “

At det går an! Er det mulig?

Hvem er det som definerer sånt?

 

Jeg er fullstendig klar over at vi vurderer ulikt, og at referanserammene og øynene som ser er forskjellige, men likevel. På hvilken måte søker de etter folk til et sånt program, mon tro.

 

Vi søker etter deg som er så stygg, eller har så mange skavanker, at ingen kan tenke seg å date deg, og iallefall ikke bli glad i deg eller elske deg. Vi er villige til å gjøre et forsøk, om du er villig til å eksponere deg på TV. Vi garanterer ingenting, men det har god underholdningsverdi, og du blir C-kjendis, men ikke A. A er forbeholdt de som har flest følgere på Instagram, eller hun som fikk hovedrollen i den seneste storfilmen, hun plettfrie på 20, som får være dama til helten på 70. For menn går aldri ut på dato, de blir bare kjekkere med årene. Er du den vi søker? Send oss noen ord da vel, men aller helst noen bilder, så kanskje du er heldig. Det er mange om beinet, for vakre og vellykkede vokser ikke på trær.

 

Noe sånt?

 

I går var det en som manglet et bein, og ei som hadde fjernet brystene etter brystkreft. Arrene var ikke særlig pene, og mannen haltet når han gikk, men hallo!!

Er det stygt?

Kan de ikke bare fotoshoppe det bort, sånn som de gjør for å får verdens smaleste midje, eller når ansiktet deres er like glatt som havet på en godværsdag?

Disse bildene som “alle” beunderer, og fortvilet prøver å leve opp til. Det er umulig, for verden er jo ikke sånn, andre steder enn i sosiale media. Å ha et A-stempel i panna, nei, vent, ikke i panna, for der er det Botox, betyr ikke at de unnslipper rynker, poser under øynene, cellulitter og harde hæler. Jeg sier ikke at alle injiserer Botox, men mange gjør det. Eller de fjerner sinnarynka med et tastetrykk.

Og vi beundrer. Og misunner. Og ønsker at vi var perfekte.

Hva er perfekt?

 

Skal legningen vår bestemme hvem vi er? Er det in å være lesbisk eller homofil? Det kan nesten virke sånn, sier noen, for nå er det plutselig “sånne” folk overalt.

Sånne?

Er de unormale eller farlige? Truer de tankegangen vår? Står de i veien for noen? Verden har alltid vært sånn. Kvinner elsker menn, og menn elsker kvinner. Menn elsker menn, og kvinner elsker hverandre. 

Takk og pris for åpenheten, som gjør at det er lov å vise hvem man er, og ikke gjemme det bort i et skap. Kjærlighet er kjærlighet.

La det bli in å være seg selv.

 

Jeg kjenner det selv av og til, særlig når jeg er i litt laber form. Når jeg ser et blekt og usminket ansikt i speilet, selv om jeg ikke bruker mye sminke. Det er noe med blikket. Noen ganger er det gnistrende grønt, og da er tankene annerledes. Da gir jeg blanke f**n i glansede TARA-forsider, eller kritthvite tenner, for den saks skyld. ( Bleker ALLE tennene nå for tiden? )

Tennene deres er jo like hvite som leggene mine. Kan jeg gå i kortbukser da?

Tydeligvis.

Leggene bar meg iallefall opp til Dønnamannen, som dere ser i bakgrunnen, så da spiller fargen ingen rolle.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Kan jeg ha på en tettsittende topp når magen ikke er sixpack? Høsten er mye bedre på den måten, for da er det store, varme, mosegrønne oversize -plagg som gjelder, sånne som ramler nedover den høyre skuldra, men det gjør ingenting, for skuldrene er like pene hele livet.

Skuldrene er min favorittkroppsdel, så hadde jeg villet ha en tatovering, så skulle den sittet på min venstre skulder, på hjertesiden, for skuldrene blir ikke rynkete, og ikke siger de heller, som puppene gjør.

Perfekt!

 

 

Jeg er snart 50, og kjenner at jeg holder på å få en 50årings visdom. Derfor blir jeg ikke så påvirket av sånne ting lengre. Jeg ser framover, men vender samtidig blikket bakover, og tenker på ungene og på ungdommen. De vokser opp i en annen verden. For dem er sosiale media og reality-TV hverdagskost, akkurat som Lekestue og Falcon Crest var for oss, men bare en halv time hver kveld, eller hver onsdag klokka 21.

Falcon Crest var ukas høydepunkt. Da tok vi ikke telefonen en gang ( fasttelefonen, for mobilen var ikke oppfunnet, og de som hadde en måtte bære den i en ryggsekk, for den var så tung ), og vi poppet alltid popcorn. Pluss at vi spiste hjemmelaget pizza. Ikke med kjøttdeig, for dette var mens pizzaen var i startgropa.

Det smakte himmelsk, og nå har pizzaen forlengst nådd nye høyder.

 

Nå er valgene og verden i stua, på soverommet, i dusjen, ved middagsbordet og overalt. Og 50åringene henger på så godt de kan, og har invadert facebook, mens ungdommen rømmer til andre arenaer. De er forferdet over foreldrene sine, som ofte er mer ukritiske enn sine barn i omgangen med alle sine “venner” og bekjente.

For de har da vel ikke SÅ mange venner, eller hur?

 

Nok om oss middelaldrende, som heldigvis har lært en lekse eller to, men som kke vet hvordan vi skal følge med på alt som er nytt.  Barna har mobil helt ned i barneskolealder, og vet vi egentlig hva de gjør? Deres verden er en arena hvor kommentarer og mobbing kan foregå i det skjulte, fordi de ligger mange steinkast foran oss. Jeg tror at det er mye lettere å såre andre ved å sitte på rommet sitt og skrive til noen, for da slipper de å være så “modige” at de ser offeret i øynene. De kan til og med gjøre det i mørket, og under dyna.

Tar jeg feil?

Vokser de opp med følelsen av å aldri strekke til, fordi alle andre har duckface? Hvem får mest likes, liksom? Hvem er de kuleste, flotteste, peneste, tøffeste?

Hei alle barn og unge!!

Jeg håper dere lærer å forstå at det beste er å være en god utgave av seg selv. Vær ærlig, snill, omsorgsfull, modig, sjenert, redd, liten, stor, høy, lav, pinglete, eller hva du vil, bare du er DEG.

Det er helt vanlig å ha kviser i panna, selv om det er verdens undergang. Det er normalt å være assymetrisk, sånn at den ene puppen er bittelitt større enn den andre, og forresten, har du nesten ikke pupper i det hele tatt, så slipper du å tenke på hengepupper om førti år.

Det handler om bevissthet og tanker og trygghet.

Jeg vet at det ikke er så enkelt, for jeg har vært der selv. Jeg har kjent det på kroppen, og jeg har vært skikkelig ut å kjøre ett par ganger med tanke på komplekser og dårlig selvbilde, men se på meg nå.

Nå er det ikke bare pizzaen, men også jeg, som har nådd nye høyder. Jeg har toppet den med nye ingredienser og mer av alt.

Den ble riktig så smakfull.

 

Jeg har jobbet steinhardt for å tenke positivt, og det nytter. Jeg er et strålende eksempel på at det faktisk nytter. Det er ikke bare tomme ord, og det hjelper å ta i mot hjelp, for det er veldig vanskelig å snakke fornuft med sin egen verste fiende, som faktisk er en selv.

Jeg har vært min egen verste kritiker, og nå er jeg min egen beste venn, selv om vi fortsatt er uvenner i blant.

For verden er ikke perfekt, og jeg blir aldri et glansbilde. Jeg er bare et helt vanlig menneske, akkurat som alle andre. Vi er visst født sånn at vi sammenligner oss med andre, og det tror jeg adri at vi vokser fra, heller.

Helt til slutt, det er ikke alltid sånn at vi voksne vet best. Mine barn er mange ganger MYE klokere enn meg. De har på ett eller annet mystisk vis blitt mye tryggere på seg selv mye tidligere enn det jeg ble.

Det vil jeg ta noe av æren for, faktisk, for jeg har vannet deres medødte nysgjerrighet på livet, og jeg har alltid vært åpen om min egen utisktrekkelighet og famling.

Jeg har famlet mye. før jeg endelig våget å strekke armene i været. Jeg anbefaler det på det varmeste, for det blir så mye lettere å puste med magen da.

 

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Prøv bare, prøv
å sette vinger på en stein, prøv
å følge sporet etter en fugl
i lufta.

– Hans Børli –

 

Prøv å les et dikt om du vil, for poesi handler om akkurat de tankene som vi har inni oss. Les gjerne litt mellom linjene, også, for der kan du finne mye fint.

Har du dysleksi, sånn at bokstavene ikke står på riktig sted, så er det ekstra viktig å kunne lese mellom linjene, for kanskje har både A og B og C havnet der de ikke har lov til å være.

Hele alfabetet i en salig blanding, for livet er lett, og livet er vanskelig.

 

Selvsikkerhet og selvtillit, for det er to forskjellige ting, kommer ikke rekende på ei fjøl. Vi må hele tiden jobbe for å være oss selv, selv om det er godt med ferie i blant. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har ønsket ferie fra meg selv, for noen ganger har jeg vært drittlei. Drittlei av å psyke meg ned til ingenting. 

Synd at det ikke finnes en av- og på-knapp, sånn at jeg slipper å ha hjernen på slep hele tiden. Eller, den må jo være med, men den kan holde kjeft.

Vi må jobbe for karakterene på skolen, også. Er målet å få en sekser?

DA er det mange som blir skuffa. Jeg ble iallefall skuffa for hver gang jeg fikk igjen en matteprøve, for matte er ikke min greie. Da var det mye bedre å analysere dikt, eller lese ei bok på nynorsk. Nynorsk, som alle hater.

Dyrk fram dine gode sider, enten det er tall eller bokstaver, og liker du ingen av delene så er du kansje en drivende dyktig praktiker. Kanksje du fikser alt eller ingenting, mens noen er midt på treet. 

Det som teller er at du gjør ditt beste, og da er det bra nok.

 

La ingen sette deg i bur eller bås, og dette bildet har jeg tyvlånt.

 

 

HEIA OSS!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg