Det nærmeste jeg kommer Plumbo i kveld, er at jeg heller det i sluka 🙂 For en drittjobb på en fredagskveld! Jeg takler det meste, bortsett fra akkurat dette, men heldigvis hjalp det å bruke munnbind.
Det er ikke så nøye heller, om jeg bare er hjemme, for jeg var jo på Mausen i går kveld. Dessuten er jeg ikke Plumbo-fan, annet enn når det forenkler jobben min.
Men nå er det gjort.
Det er ikke alt her i livet som er like morsomt å gjøre, men da hjelper det å belønne seg selv, akkurat som jeg gjør med Milla, hunden min. Belønning, belønning, belønning, enten i form av godbiter eller ved hjelp av ros.
Belønningen i kveld var en boks øl, men bare denne ene, for jeg skal på jobb i morgen tidlig. Pluss potetgull, og der har jeg ingen restriksjoner. Jeg kjører på med Sørlandschips.
Sånn gjør jeg det i andre situasjoner også. Hvis jeg gruer meg for noe, aller helst på jobb, så tar jeg på det bittelille stjernesmykket mitt. Ikke noe prangende, men så lite at nesten ingen ser det. Det er det eneste jeg tillater meg på smykkefronten i jobbsammenheng. Jeg trives ikke med utsmykning da, men det gjør bakteriene, så valget er enkelt.
Inni den lille stjerna sitter motet mitt.
Jeg innbiller meg at jeg våger ALT når jeg legger stjerna i halsgropa, og det virker.
Så hvis dere ser meg med den stjerna, da vet dere at jeg er innstilt på å kaste meg ut på dypt vann.
Ikke er det gull, og ikke kostet den stort, men den er veldig effektiv i bruk, fordi jeg har bestemt at den skal være det. I jobben min som sykepleier så vet jeg at det kan være nyttig å bruke ulike hjelpemidler, eller verktøy, for å mestre hverdagen. Det gjelder i høyeste grad for meg også, ikke bare for dem som jeg skal hjelpe.
Det finnes doforhøyere, dusjkrakker, gripetenger, proteser, strømpepåtrekkere og masse annet rart på markedet. Og for min del, altså, et munnbind og ei stjerne.
Hils på Doffen:
Ser han ut som en strømpepåtrekker?
Nei, han gjør ikke det, men alle vet at skinnet kan bedra, og her kan dere lese mellom linjene så mye dere vil. Alle vet at ting ikke alltid er som vi tror at de er, sett ved første øyekast. Doffen er uunnværlig, for han kjører standup-show hver eneste dag. Han er det eneste mannlige innslaget i hjemmesykepleien, så vi sloss om å ta han med ut på ruta.
Sist jul så pyntet vi han med julekuler, og satte han midt på bordet, mens vi sang ” En stjerne skinner i natt “.
Det beste med ham, synes jeg, er at han holder kjeft mens vi kjører til og fra. Det er det jo ikke alle mannebein som gjør når de er passasjerer. Det nest beste er at strømpene glir på som en lek.
Tilbake til stjerna.
Nils Arne Eggen har sagt noe fint:
«Livet er heldigvis slik at hvis det alltid er lyst, så kan vi ikke se stjernene»
Glemt er Doffen, for nå ble jeg alvorlig igjen.
Jeg liker stjerner, og hvis jeg henfaller til grublerier, som jeg ofte gjør, så tar jeg på meg joggeskoene og går ut i mørket. På en stjerneklar kveld blir jeg bittelita, og det blir bekymringene mine også. De blir bittesmå og ingenting.
Iallefall for en stund.
Helt til det blir lyst igjen, for da går det ikke an å gjemme bort, eller glemme bort, noe. Men trollene sprekker i lyset, så lyset er også en velsignelse.
Lyset
– av Halldis Moren Vesaas
Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.
Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.
Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.
