I går kveld ble jeg liggende å tenke på en prest, av alle ting. En helt spesiell mann. Hvis alle prester var sånn, så skulle jeg ha drukket kirkekaffe hver eneste søndag. Jeg hadde gladelig trosset både snøstorm og stiv kuling for å komme inn i varmen.

Prestemannen heter Thormod Høyen, og det er ingen ulempe at han minner meg om Bjørn Eidsvåg.

Jeg var i begravelse, og begravelse har alltid et slør av tristhet og sorg over seg. Det er en tid for alt. Det ver en av de fineste begravelsene jeg har tatt del i, selvfølgelig på grunn av en fin familie, men veldig mye på grunn av at presten klarte å formidle budskapet på en så varm og klok og levende måte. Vi snufset, vi smilte, vi lo høyt, og vi applauderte til og med. Akkurat det var litt uvanlig, men i går så passet det fint.

Vi applauderte det livet som avdøde hadde levd, og blåste sløret til himmels for en stund.

Akkurat det var veldig rørende og fint, selv for en utenforstående som meg.

Og jeg tror at Anton likte det han hørte.

Når en prest snakker om sin tro, og samtidig ikke skråsikkert forfekter en sannhet som ingen sikkert kan vite, da blir jeg varm i hjertet. Da lytter jeg med andektighet, og kjenner at det er håp, til og med for presten.

Jeg la merke til at han hadde en ny vri på ordene som avslutter en kirkelig handling. I stedet for ” Gå i fred, tjen Herren med glede “, så sa han ” Gå i fred, tjen HVERANDRE med glede “.

Hvis jeg ikke hørte feil.

Og det gjorde jeg ikke, for jeg lyttet med alle mine sanser.

Jeg har sittet mange ganger på kirkebenken og tenkt mine egne tanker, mens presten snakket om sitt. Jeg har vært i flere upersonlige begravelser, der presten var mer opptatt av dommedag enn av avdøde. Selvfølgelig skal man snakke om Gud og Jesus i en begravelse, det hører kirken til, men ikke på en sånn måte at den avdøde dør flere ganger. Aldri på en sånn måte at sorgen blir tynget av dystre ord.

Sorgen er stor nok likevel.

Skulle jeg få behov for å snakke med en prest, så hadde jeg klokelig holdt munn om jeg ble møtt med skråsikkerhet og arroganse. Nei, det måtte være en som åpner opp for den gode samtalen. En som vektlegger det gode i mennesket, og som sår tvil om troen, samtidig som han tror. Denne presten kan like gjerne være ei kvinne, iallefall i mine øyne, selv om mange mener noe annet.

Det bryr jeg meg ikke om.

Jeg er veldig glad i salmer, og det har jeg alltid vært. Jeg elsker salmer!  Ikke alle da, men noen. Jeg tror det er fordi jeg alltid ramet inn i stua til farmor og farfar midt i kveldsandakten. Det var noe trygt og godt, og kjent og kjært, over disse salmene. Jeg husker at de sang spesielle salmer på årets merkedager, som julaften og nyttårsaften.

Alltid de samme.

Heldigvis var det mest hverdager, og da satt de der med meg, med sin tro og sine salmer, og sine foldede hender. Det var nok de eneste gangene jeg ikke var midtpunktet i livet deres, for akkurat da var det Jesus.

Jeg husker en gang vi barna hadde rollespill i Bedehuset. Vi spilte Den Barmhjertige Samaritan så godt vi bare kunne, og etterpå runget applausen. Alle applauderte, bortsett fra EN, og det var ikke Jesus. Nei, det var en bibelmann som mente at det å klappe hendene sammen var stor synd. Han skremte vannet av oss barna, og sa at onde ånder var på ferde.

Heldigvis slo farfar i bordet, og ga oss en ekstra applaus.

Det glemmer jeg aldri. Derfor klappet jeg ekstra mye i går, i ren og skjær skadefryd, men mest av glede. Jeg hadde nemlig et lønnlig håp om at  dommedagspredikanten hørte det, helt opp til himmelen, hvis det er der han er. Jeg håper han slapp inn i himmelen, sånn som han strevde for å være et godt menneske. Han var tvers gjennom gudfryktig, pluss at han skapte frykt.

Hva vil det egentlig si å være et godt menneske?

Det sa presten så klokelig i går, at vi bør bry oss mer om hverandre. Vi bør slippe mer glede og musikk inn i kirkerommet og livet. Glede oss over de små og nære ting, akkurat som denne salmen forteller.

Han sang den for oss, og jeg hadde så lyst til å gi ham en applaus etterpå, men jeg våget ikke.

Han får et blogginnlegg i stedet.

Amen.

 

                       EIN FIN LITEN BLOME

Ein fin liten blome i skogen eg ser,

i granskogen diger og dryg,

og vent mellom mose og lyng han seg ter.

Han står der så liten og blyg.

 

Sei, ottast du ikkje i skogen stå gøymd

der skuggane tyngja deg må?

Å nei, for av Herren eg aldri vert gløymd,

til ringaste blom vil han sjå.

 

Men ynskjer du ikkje i prydhagen stå,

der folk kunne skoda på deg?

Å nei, eg trivst best mellom ringe og små,

eg føddest til skogblome, eg.

 

Ein dag vil den stormande vinter deg nå,

då vert det vel dødsdagen din.

Då kviler eg lunt og har snøkåpa på,

til vårsola kysser mitt kinn.

 

Eit bod frå min Herre du blome meg ber:

om einsleg eg vert på min veg,

så veit eg at Herren vil vera meg nær,

Gud Fader, han vernar òg meg.

 

Om enn eg er liten, har Herren meg kjær,

med honom eg kjenner meg sæl.

Kvar morgon meg bøna til himmelen ber,

med bøna eg sovnar kvar kveld.

 

Ein kledning eg fekk av min Frelsarmann kjær,

i blodet hans reinsa den er.

Den høver for himlen, der gullgater er,

den høver for vandringa her.

 

Som blomen om vinteren visnar eg av,

men gled meg, for då står eg brud.

Lat lekamen kvila med fred i si grav,

mi sjel, ho er heime hos Gud!

 

Ja, glad skal eg vakna hos Jesus eingong

i morgonen æveleg klår,

og blanda med heilage englar min song

i himlen, dit døden ei når!