Endelig var det vår tur til å gå over Besseggen. Enda en drøm som gikk i oppfyllelse.
Vi tok Gjendebåten fra Gjendesheim til Memurubu, og gikk over eggen tilbake.
Til og med sola var med oss denne dagen.
Og jeg hadde fint reisefølge.
Vi var ikke alene om å ta denne turen, hverken i dag eller andre dager, for det er Norges mest berømte fjelltur. Vi var omgitt av språk fra alle verdens kanter, selv om jorda er rund. Masse folk, men det gjorde egentlig ingenting. Jeg var så oppslukt av omgivelsene at menneskene ble krydderet i hverdagen.
Vi var mange i samme båt.
Fargene og kontrastene var nesten ubeskrivelige.
Det første partiet var temmelig bratt, og sola varmet godt, så en pust i bakken var kjærkommen. Kaffe og Gjendekjeks ( tilfeldig valg, helt til jeg kom på at det passet perfekt på en dag som denne! ), og vann til Milla.
Masse vann, for hunder tørster mye i varmen, akkurat som oss.
Dette var første gang vi hadde med hund på ferie, så spenningen var til å ta og føle på for oss alle tre. Nye omgivelser, mye folk, og hundevenner og -uvenner alle steder.
Mest venner, heldigvis, men en gang i blant er kjemien dårlig, akkurat som med oss mennesker.
Hun satte pris på å få være med på dette eventyret.
For det var virkelig en fantastisk reise. Jeg følte meg som prinsessen i eventyret, nei,
som ei fjelldronning.
Intet mindre.
Dette landet bor vi i, og jeg er på oppdagelsesferd i mitt eget rike.
Fargene skifter fra det mykeste myke, over til mørkt og dramatisk.
Dette fargespillet som naturen gir oss er bedre enn den beste film. Jeg hørte forresten at de skulle stenge av Prekestolen i høst, for at Tom Cruise skal spille inn film der.
Lykke til!
Det platået frister ikke meg, for jeg har høydeskrekk. Eller hva med en utfordring? Jeg tror at jeg kommer til å gjøre det.
Kan Tom Cruise, så kan jeg.
Uten stuntman ( -kvinne ), for det har sikkert han. Stuntman er for pingler.
Dette var egentlig det fineste partiet, i mine øyne. Eggen venter et stykke lenger fram.
Kjekk kar, med tidsriktig t-skjorte.
Løypa varierte mellom lette, luftige, og litt mer krevende partier. Det mest krevende var å gå nedover, men det vet jeg ikke ennå.
Det er brattere i virkeligheten, og ganske smalt en stund. Det er vel derfor det kalles en egg.
Besseggen.
Både Milla og mamma fikk høydeskrekk samtidig. Hun måtte løftes opp et platå, mens jeg kravlet. Jeg er glad for at Kjell tok ansvaret for henne akkurat der, for jeg hadde nok med meg selv.
Det hjalp å ha folk foran seg og bak seg i løypa, for da hjalp vi hverandre uten å vite det.
Jeg slettet ett av bildene fra toppen, for der så jeg ut som Sinnataggen. Jeg tror det var alt adrenalinet som skulle ut.
Her ser jeg fornøyd ut, når kroppen har fått roet seg.
Langsmed eggen var det lett og fint å gå. Vi tok oss tid til flere små pauser underveis, og Milla er født nysgjerrig.
I flokk og følge.
Her er vi neste nede, og tærne verker. Det gikk fint med legger og lår, men stakkars tær, særlig tå nummer to på høyre fot, som er et nummer for lang.
Jeg vurderte å kappe av et ledd underveis, for det hadde sikkert ikke vært like vondt som dette var.
Medfødt skavank, som ikke plager meg til daglig.
Det kunne vært verre.
GIMME FIVE!!
Vi klarte brasene. Jeg burde rettet opp ryggen og holdt inn magen, men det orket jeg ikke.
6 timer og 40 minutter, med noen små pustepauser underveis.
Takk for turen.
Nei, forresten, jeg hadde ikke slettet det likevel, og jeg husker ikke hva jeg sa. 🙂
Så koselig dere hadde det og så fine bilder! 🙂
nydelig! skal gå den turen selv senere i sommer 🙂