Mannfolk

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

DESSE MENNENE

Kva er det med desse mennene
som får oss til å spinna draumar
og bli fulle av dirrande lengsler
Som får oss til å gå rundt 
og lengta etter romantikk
og ein draumeprins og eventyret
Så ofte gløymer vi å drøyma om 
han som ber den tyngste kofferten
Han som går ut i regnveret og
hentar inn ved
Han som stiller opp med bilen
når vi kjem med siste bussen heim
og det enno er eit stykke igjen å gå
Han med dei små nesten 
usynlege gester
Han som er det også på
bad hair dagane.

– Bente Bratlund –

 

 

 

Hverdagsdikt om hverdagsmenn. Jeg måtte bare låne det. Vi kan spinne drømmer helt inn i himmelen, men det er flest hverdager. Så kan vi heller velge å gjøre hverdagen til en fest.

Sammen eller hver for oss.

Noen ganger må jeg stoppe opp, og tenke over hva alle disse små gestene betyr, som å skifte dekk på bilen min, eller hente meg når bilen min ikke er hjemme. Jeg er ikke ei hjelpeløs dame med et forvrengt syn på likestilling, for jeg klarer det meste selv, men om jeg får velge så vasker jeg heller hus enn bil.

Om jeg har et valg, så lar jeg andre slå plena mens jeg skrubber bad, selv om jeg elsker å være ute.

Jeg liker den fordelingen, for da kan vi gjøre det vi liker best, eller det vi avskyr minst.

Genialt!

Heldigvis liker begge å padle.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I går var vi på sjøen hele dagen. Søndagsturen ble ganske lang, så jeg pådro meg ei vannblemme i håndflata. Vi padlet fra Strømsholmen marina, litt hit og dit, og rundt Vågøya. 

Turen ble 18,5 kilometer lang, og Gud vet hvor mange åretak det handlet om.

 

Vi rastet sånn ca halvveis. Først mente Kjell at han hadde funnet en fin plass, så han parkerte glad og fornøyd, men jeg blånektet å spise i lyngen. Jeg ville spise spekemat på svaberget, og fikk det som jeg ville.

Glad og fornøyd.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Ingenting er bedre enn å spise ute, og pysja fra Brimi Sæter smakte bedre i havgapet enn den gjorde i Lom.

Det er helt sant.

Ølpysja har godt av å oppleve noe annet enn fjell og fjord.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
 

 

Dette måltidet var en gest, men fra min side denne gangen. Her har vi både spekemat, potetsalat, eggerøre og servietter med mening. Kjell ymtet om grilling, men i dag fikk han klar beskjed:

Jeg fikser maten!

Det handler om å gi og ta, selv om det høres ut som om jeg bestemmer alt 🙂

Sånn er det ikke, heldigvis, for hadde han vært tøffel, så hadde jeg blitt ei trollkjerring. Litt motstand gjør underverker, for det verste jeg vet er folk som sier det de tror at jeg vil høre.

Det er bedre at de kaller en spade for en spade, selv om jeg blir sur.

Det går som regel over.

 

Smale sund og åpent hav, som i livet ellers. Noen ganger er passasjene så trange at jeg får ei klo rundt halsen, sånn at det blir vanskelig å puste. Det er en vond følelse, men jeg har lært meg at etterpå –  etterpå kan jeg puste fritt.

Jeg klarte det denne gangen også.

 

Vi tar vel ofte hverandre som en selvfølge, vi mennesker. Hverdagen sluker de gode hensiktene. Krav, plikter, fartsbøter og bekymringer legger en demper på alt som er fint.

Dagen i går var en dag på blå resept. Små og store bekymringer lå igjen på brygga. Sånn er det alltid når jeg setter meg i kajakken. Da klarer jeg å finne en indre ro som jeg ikke finner andre steder. 

Når jeg sitter helt i ro, lukker øynene, og bare hører stillhet, da kan jeg visst sovne om jeg vil. Det er nesten en meditativ tilstand.

Helt til idyllen blir brutt.

Helt til jeg hører sukk og stønn fra reisefølget mitt, som må baske seg opp i kajakken alene, fra brygga. Det er mye vanskeligere å sette seg i en kajakk fra bryggekanten enn fra fjæra, nemlig. Sjøsetter du i fjæresteinene er det bare å sette en fot på hver side, og lirke seg nedi.

 

 

 

Først hjelper han meg. som den gentleman han er. Etterpå må han klare seg selv. Jeg spurte forsiktig om han villa ha hjelp, men mannfolk vil gjerne vise at de er macho.

Da kan han bare ha det så godt, og jeg kunne bare glemme å meditere.

Han brøt søndagsfreden.

 

Selvfølgelig er han tilgitt.

Vi er tålmodige begge to, det skal vi ha. Han er tålmodig med meg og mine nykker av alle slag, og jeg er tålmodig når han ikke hører hva jeg sier. Han skylder på at han hører dårlig, og det vet jeg at han gjør, det er ikke den hørselshemmingen som irriterer meg.

Når jeg forteller noe, og han lytter ( tilsynelatende ) oppmerksomt. Når han tre dager senere forteller meg det samme, og glemmer at han fikk det fortalt av meg, DA…..klikker jeg.

Det har ikke noe med nedsatt hørsel å gjøre. Det er et mannefenom, så takk for at jeg har venninner som lytter på en annen måte. Som husker, og som lever seg inn i, og som vet akkurat hva jeg mener, selv om jeg ikke sier noe.

Egentlig er det et mysterium at to så forskjellige mennesker, en mann og en kvinne, kan leve sammen. Er det motsetningene som tiltrekker hverandre? Er venninner ment som noe annet? Behøver jeg begge deler?

Definitivt.

Jeg behøver en som jeg kan dele nesten alt med, iallefall det han hører, og som gjennom alle sine små gester viser at han er glad i meg. Vi er heldigvis samstemte på sjøen, bortsett fra når han padler en kilometer foran meg, noe han som regel alltid gjør. Når han stopper for å strekke ryggen, og jeg endelig tar han igjen, og håper på en pustepause, da padler han videre.

Da stormer det i vannglasset.

Egentlig liker jeg at han padler foran, sånn at han kan vise vei. Jeg liker å padle i fred med godværstankene mine, men det sier jeg ikke høyt.

Han hører meg ikke likevel.

Men han er verdens beste og mest oppmerksomme kjæreste og venn,da, selv om jeg ikke er flink til å si sånne ting høyt.

Her får han det svart på hvitt.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg