Jeg må bare skrive om det

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg må fortelle om de fine naturopplevelsene som landet vårt har å by på. Det er sånn jeg henter inspirasjon og ideer selv også, gjennom bilder og tekst fra andre.

Så kan flere finne fram.

Og de som av en eller annen grunn ikke kan gå sånne turer, har mulighet til å bli med likevel, selv om det sikkert føles sårt for noen.

 

Jeg vandrer opp i høyden og ut mot havet for å finne indre ro. Nå som det er oppbruddsstemning i heimen, siden begge barna skal flytte, så må jeg finne roen et sted, og den finner jeg ute. 

Det er ikke trist at de skal ut å fly, men jeg har en underlig følelse inni meg likevel. En slags uro. Ikke fordi jeg er bekymret, men fordi endringen blir så merkbar.

Det blir alt for stille hjemme, selv for ei som søker stillhet.

 

Skrivinga er mitt fristed. Da glemmer jeg alt som er rundt meg, og forsvinner inn i min egen verden. Jeg glemmer til og med å vaske hus. Det er nesten som en rus, som gir abstinenser hvis jeg prøver å la være.

Men hvorfor skal jeg la det være?

Det er fint å være inni den bobla. Den svever som en ballong i lufta, og ser livet i fugleperspektiv. Høyt til værs, men aldri langt unna. Jeg sitter som ørna, på den øverste toppen, eller lengst ute på svaberget, og speider utover mitt rike.

Mitt rike og min rikdom.

Å skrive har hjulpet meg mer enn noe annet.

 

Bitihorn er en fin topptur i nærheten av Beitostølen. Det høyeste punktet er 1608 moh, og toppen kan nås fra to sider, den ene brattere og kortere enn den andre.

Vi valgte den lengste ruta, som er ca 4 kilometer lang.

 Ikke lengre enn til Frøyas høyeste topp da, Besselvassheia ( 76 moh ), men desto brattere. Jeg elsker øya mi, men utsikten fra Bitihorn er uslåelig.

Vi hadde hele Jotunheimen for våre føtter

 

 

Vi stoppet flere ganger underveis for å nyte utsikten, og for å hente tilbake hvilepulsen, men det sa vi ikke høyt.

Vi sa at Norge er et vakkert land.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Til og med Milla var stum av beundring.

 

 

Himmelen er like dramatisk som jeg er på innsiden. Det er derfor noen kaller meg dramaqueen, fordi det hender at jeg ser ei mus og tror det er en elefant.

Dessuten liker jeg varder. De ligger som små landemerker ,og er veivisere i naturen. 

Noe trygt og godt og bestandig, og et sted der jeg kan hvile.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er flere enn meg som nyter matpakken og utsikten.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Underveis så hørte jeg en far som sa til jentene sine: Det er ikke på tur opp vi plukker stein. Noen må likevel ha gjort det, for det var flere varder på toppen.

Jeg skjønner hva han mener. Vi behøver ikke å legge stein til byrden, når det er slitsomt fra før. Hvis jeg tenker symbolsk, som jeg ofte gjør, så er det nettopp da, når det er tungt, at vi tenker de tyngste tankene. Det blir som en negativ spiral, som det er vanskelig å komme ut av.

 

Jeg begynte i det små. Jeg sådde et positivt ord, som ble til flere. Jeg trodde ikke på ordene først, men litt etter litt, stein for stein, så bygget jeg en solid varde som tåler vær og vind.

Heldigvis fungerer en positiv spiral på samme måte som den negative. I begynnelsen er den skjør og ustabil, og blåser bort med vinden, men så, en vakker dag, gir vinden oppdrift. 

Da kan jeg nyte utsikten på toppen av min verden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Gjerne alene, men aller helst sammen med noen.

Jeg tror på det, at når man deler en sorg, så blir den lettere å bære, og når man deler en glede, da blir den dobbelt så stor.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etter Bitihorn så tok vi turen innom Beitostølen, og spiste verdens beste rømmegrøt.

Takk for mat og takk for turen.

Midt i smørøyet!

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg