Bølgedemperen

 

 

Jeg klarte å rote bort innlegget fra i går, så jeg gjør et forsøk på å gjenskape det. Alt vi har lest og sett og opplevd setter seg jo i kroppen, så ordene er nok der et sted.

Utenfor Sletringen Fyr er det lumske farvann. Det glitrende havet skaper seg plutselig om til bårer som ligner en ildsprutende drage, selv om elementet er vann. Havet freser mot himmelen med voldsom kraft, før det legger seg til ro igjen.

Sånn er det med angsten også.

Den slår plutselig til, helt ut av det blå, og ut av intet. Jeg har aldri opplevd panikkangst, takk og pris, for det er sikkert forferdelig. Hos meg er det mer indre uro, og ei klo som strammer til rundt halsen. En følelse av at det blir tungt å puste, pluss at hjerteslagene er på ville veier.

Innenfor fyret, innaskjærs, er det roligere. Da vi padlet fra Sletringen og tilbake til Titran, kjente vi etterdønningene fra båra under kajakken. Ikke i form av bølger, men mer en udefinerbar kraft som bar oss fram, en siste rest av mektige natukrefter.

Sånn er det med angsten også.

 

 

Samtidig som den er slitsom og utmattende, så gir den styrke og lærdom. Jeg lærer meg selv å kjenne, og jeg finner ut hva jeg er bygd av, hva jeg tåler og ikke tåler. Jeg tåler det meste, for den gir meg en slags urkraft.

Den er ikke en venn, selv om jeg prøver å forsone meg med den. Jeg kaller den heller en følgesvenn, som utfordrer meg til kamp av og til. Den er ikke en uvenn heller, for enten er du venn eller så er du det ikke. Jeg vil heller gå side om side med gleden, bekymringsløsheten og alt mulig annet med positivt fortegn.  Jeg liker ikke alle disse u`ene, for jeg er enig med Ludvik fra Flåklypa.

 

 

“Nei, Ludvig hadde slik en angst for alle disse u`ene, som menneskene satte foran ordene. Hvor ofte hørte og leste man ikke om uvennskap, utroskap og ufred. Fikk man bare denne bokstaven vekk, ville resten av ordet bli til bare glede.”

 

Ludvik er en modig og fin liten fyr, selv om han er livredd det meste av tiden. Angsten og nervøsiteten driver ham framover.

Da gir han bånn gass.

Hos meg bryter tankespinnet ut om natta, i form av svette, og noen ganger tårer. Ikke en enslig dråpe, men jeg bader i svette, sånn at jeg må dusje og skifte sengetøy på feil tid av døgnet, og alt for ofte.

Jeg må huske å ta litt ekstra salt på egget, for å kompensere.

Hodet er som et skvalpeskjær, der tankene er vanskelig å kontrollere. Jeg lærte da jeg tok båtførerprøven at skvalpeskjær er skumle saker. De har så vidt hodet over vann, og sjøen skvalper inn fra alle kanter, ustanselig. Da tenker jeg på alt, fra vifta på badet som streiker når jeg skal dusje, og på to av de tre lyspærene som ikke funker, også på badet. De er heldige, lyspærene, som kan ta kvelden med et blunk, mens de lar andre ordne opp for seg.

Bli lys, og det ble det, for det meste ordner seg.

 

Bare så det er sagt, jeg bobler over av glede, takknemlighet og alt det andre som er lyst og fint. Boblene vinner over de frynsete tankene hver eneste gang.

Etter en stund, etter at de har rast fra seg.

 

Disse små bagatellene blander seg med opplevelser fra tidligere, for eksempel samlivsbrudd, depresjon, dysmorfofobi, tvangstanker, bulimi en gang i verden, prestasjonsangst og alt mulig annet rart, pluss det at ungdommen er på flyttefot.

Så heldige de er som står på terskelen til å fly ut av redet. Ikke alle får den muligheten, og det er sunt å klippe navlestrengen, selv om mammahjertet har en rar følelse inni seg.

 

Æ har alltid visst at vingan villa bær dæ

bort fra mæ, og at æ mått stå igjæn.

Har æ lært dæ nokka godt

va æ ærlig i stort og smått

og kain æ sei æ gjor mitt bæste lille vænn

Flyg avsted, flyg avsted

æ e her, men i hjertet e æ med

Flyg avsted, å, flyg avsted

ut i ville vakre verden, avsted. 

 

– Åge Aleksandersen –

 

Helt fra jeg så dagens lys, med navlestrengen rundt halsen, så har jeg vært en grubler, eller fintenker som noen kaller det. Jeg funderer og analyserer og sammenligner og grubler helt til krampa tar meg. Nå kom jeg akkurat på at det jeg av og til kjenner som et grep rundt halsen sikkert ikke er ei klo likevel. Det er navlestrengen jeg husker.

Selvfølgelig er det den.

Jeg er fullstendig klar over at det er forskjell på angst og engstelse, og kanskje er jeg mest det siste. Kanskje er jeg mest en engstelig sjel, selv om tryggheten har kommet med (padle)åra.

Jeg er nesten helt sikker på at det er mest engstelse, når jeg tenker meg om, og det gjør jeg jo hele tiden.

 

 

En annen type angst, som er selvforskyldt, er den som kommer dagen derpå, eller helst om natta den også, etter en fest. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Alkohol lager kaos i hjernebarken. Selv om jeg vet at jeg ikke har sagt eller gjort noe galt, så ligger jeg i senga og er livredd, akkurat som Ludvik. Da er det best å ligge innerst, selv om jeg ligger i senga for meg selv.

Det må være en slags kjemisk krigføring som foregår, for den type angst er lammende, men ikke mer lammende enn at jeg står tidlig opp.  Hver gang det skjer så tenker jeg – ALDRI MER!

Det må jeg huske til neste gang.

 Det beste er å komme seg i aktivitet, gå en tur, og legge det bak seg. Jeg starter på ny frisk, og synes det er mye bedre å føle seg frisk og opplagt, for da kan jeg ta en tur med min venn kajakken.

Der ute kan jeg sovne sittende om jeg vil. Jeg finnes ikke redd for noe, det eneste må væe om det dukker opp en spekkhogger, for jeg har hørt at de kan være farlige innenfor sitt vakre ytre. En flokk med niser som danser rundt båten er bare fint. Jeg glemmer ikke den sommerkvelden vi var omringet av hundrevis. De lekte, og tok til og med salto i lufta, rett foran øynene på oss.

Er det rat jeg elsker havet?

 

 

I går kveld padlet vi rundt Dyrøya for å legge naustfesten bak oss, selv om den var skøy. Vi tok en liten rast underveis, og jeg klarte akkurat å sitte lenge nok til å sluke ei brødskive med brunost, for det vr flyvemaur og knott overalt. Flest knott selvfølgelig, for den er en mare.

 

 

Martaum er ingenting i forhold, selv om den også gjorde sitt for å stikke kjepper i hjulene for oss. Den hektet seg fast i åra, og nektet å slippe taket.

Den ligner litt på angsten, men jeg snodde meg fri.

 

Terna hvisket over hodet på meg, i den grad ei terne kan hviske; Se opp for skvalpeskjær og brenninger, lille venn. Pass deg for båra. 

La tankene hvile.

 

 

Hun lander på brygga, og ser like fredfull ut som det jeg gjør når jeg er i mitt rette element. Men hun får ikke lov til å bygge rede på hodet mitt. Hun kan bli der en stund, men jeg vil ikke dyrke de negative tankene, sånn at hun slår seg ned for godt. Hun skal få lov til å sveve fritt og høyt, så kan hun hilse på en stund når hun føler for å hvile. 

For vi er venner, som gir hverandre frihet.

Hun er bølgedemperen min.

0 kommentarer

Siste innlegg