Godt valg!

 

I dag leste jeg noe i et kommentarfelt som jeg ikke vil gjengi, fordi det var så stygt.  Fra en voksen til en voksen, men likevel.

Gjør det noen forskjell?

Kan VI gjøre en forskjell?

Ja, det kan vi. I disse dager begynner noen i barnehagen, eller i 1. klasse. Noen fortsetter der de slapp, mens andre begynner på ungdomsskole eller i videregående skole. Kanskje til og med på universitet, eller som lærlinger.

Noen blir mobbet på jobb.

Mobbing foregår på mange arenaer, og flere enn før, på grunn av at sosiale media har gitt oss den muligheten. Sosiale media gir uante muligheter, enten det gjelder å snikfotografere, dele bilder ulovlig, eller det å sitte trygt på rommet sitt og sende stygge meldinger til andre.

Jeg tror at den terskelen er mye lavere nå, når man “slipper” å gjøre det ansikt til ansikt.

Jeg har ennå Snåsamannen sine ord i ørene. La oss være et lys for andre. La oss ikke dømme og fordømme andre. 

La oss være et medmenneske.

Jeg får vondt i magen når jeg leser mobbehistorier, noen av dem med tragisk utfall. Det er vondt å lese sånne ord, men det er ingenting i forhold.

Det er ingenting i forhold til hva noen må tåle for å være seg selv.

 

Vi må begynne med oss selv.

 

Jeg tror at mye starter ved middagsbordet hjemme. Det handler om at vi alle, en eller annen gang, kommenterer andre sitt utseende eller andre sin måte å være på, enten med barna som tilhørere ( for da er ørene på stilk ),  eller på vinkveld med venninnene.

Det tror jeg alle gjør.

Alle har sikkert kjent følelsen av å heve seg over andre. Vi ler av noen, eller vi fryder oss over at de mislykkes. Fryd var kanskje å ta hardt i, men den lille stemmen inni oss som ikke burde vært der. Kan vi med hånda på hjertet si at vi aldri har hørt den?

Jeg har hørt den mange ganger.

Det handler om respekt, ikke sant? Det handler om å være bevisst stemmene i hodet, skille dem fra hverandre, og lytte til den stemmen som vil andre vel. De andre stemmene, hylekoret, kan jeg velge å ignorere eller overhøre. 

Er det sånn det føles å bli mobbet tro?

Ingen lytter til det du har å si, og ingen bryr seg. Jeg tipper at det er veldig vondt å være luft for andre mennesker, være usynlig, ubetydelig og ingenting.

Den som ikke blir bedt i bursdag. Han som alle prater om i kantina, eller henne som ingen gidder å henge med.

Dag etter dag.

Helt til noen ikke orker mer.

Jeg orker nesten ikke å tenke på det.

 

 

ENSOMHET

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn ? her er ensomhet nok
for to! ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

– Arild Nuquist –

 

Det er godt å være ensom i blant, når jeg velger det selv. Det er mange som ikke har de samme valgene som det du og jeg har, men vi kan gi dem vår stemme.

Den stemmen som vil andre vel.

Godt valg!

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Vi har helt sikkert, de fleste av oss, sagt ting om noen som vi skulle holdt oss for god til… Men så er det de, som gjentatte ganger, sier/skriver stygge ting til en og samme person, om og om igjen. Ofte tror jeg det bunner i egen usikkerhet/selvtillit, og at de vil oppheve seg selv gjennom å rakke ned på andre. Har hørt om voksne folk som har blitt mobbet fra egen arbeidsplass, av andre voksne. Helt forferdelig!

Siste innlegg