Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hørte presten snakke om sorg, og at sorgen kan oppleves som et tykt og ugjennomtrengelig tåkehav. Et sted hvor du er nødt til å være til tåka letter. Vi som bor ved havet vet at tåka kan komme brått og uventet. Vi vet også at det er vanskelig å prøve å bevege seg ut av den.

Det er umulig å orientere seg.

Vi vet ikke hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Landskapet og fargene forsvinner. Vi føler at tåka tar kvelertak på oss, og tyner livsgnisten ut av kropp og sinn. Det blir vanskelig å puste.

Noen ganger ser vi tåka som en vegg ute i horisonten, som et slags varsku. Den ruller litt nærmere, men så hender det at sola og vinden jager den bort. Vi trekker et lettelsens sukk.

Ikke denne gangen.

Hvordan er ventesorga; når tåka er i synsranden, og du vet at det er meldt en vindretning som bærer den din vei? Det tror jeg er vanskelig. En sorg FØR sorga, på en måte. En sorg i livet, blandet med minner, takknemlighet, håp og livsglede. Sikkert angst og sinne også, over det vi ikke vil gi slipp på, og alle drømmene som går i tusen knas.

Jeg tenker mye på dette, selv om jeg for det meste er glad og lett til sinns.

Jeg tror det er lurt at jeg som sykepleier avklarer mitt eget forhold til liv og død, selv om jeg på ett vis ikke har peiling. Ingen som ikke har opplevd det selv kan skjønne hvordan det virkelig er.

Vi aner bare konturene.

Likevel, jeg blir tryggere av å reflektere over liv og død. Jeg blir tryggere på meg selv, og da blir jeg en tryggere samtalepartner og hjelper. Da våger jeg å pirke borti det som er vanskelig, eller jeg våger å la det være.

Det handler om trygghet, tillit, respekt og verdighet.

Jeg er sykepleier. Det er ikke min smerte og min sorg, selv om det er fryktelig vondt mange ganger. Det er tvingende nødvendig å betrakte på avstand, samtidig som man holder noen i hånda. Jeg må alltid la det faglige blikket bedømme situasjonen, men jeg kan love dere at hjertet spiller på lag.

Det handler om tilstedeværelse.

Den profesjonelle meg og medmennesket meg går alltid side ved side. Jeg føler meg sterk og trygg når jeg er på jobb, mye takket være uniformen (den er liksom redningen), men noen ganger er jeg bare ei lite mus som helst vil pile innunder golvlista og bli borte.

Jeg vil bort fra alt, for jeg vet ikke om jeg makter å være så nær. Det er da jeg velger å fokusere, for jeg har alltid et valg. Jeg har valgt å være sykepleier, og da har jeg et ansvar som jeg ikke kan løpe fra. Da tenker jeg på den som jeg skal hjelpe, som ikke lenger kan velge.

Hva er JEG redd for?

Mine egne reaksjoner? Mine egne følelser? Muskelspenningene eller hodepinen? Det at jeg får døden i fleisen? Reaksjonene det skaper hos meg selv, fordi det minner meg om ting jeg selv ikke har bearbeidet?

Det hender jeg ser litt uklart noen ganger, men da er det bare å tørke tårene. Den som er syk, og de pårørende, tåler å se tårene mine. Jeg tror til og med de synes at det er fint, på en måte. Men tårene får ikke ta overhånd, for jeg har tross alt en jobb å gjøre. Da går jeg heller ut og trekker frisk luft.

Jeg må samle meg litt.

Presten sa at tåka vil lette. Det gjør den alltid. Landskapet blir kanskje aldri som før, og tåka vil komme tilbake, men kanskje ser vi på sola og regndråpene med nye øyne etter sånne opplevelser.

Eller på regnbuen, og på fuglefjæra som danser med vinden.

Et lite tegn, på at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi aner. En liten hilsen fra dem som kjenner en annen virkelighet.

De som vet mer enn oss.

Jeg vil ikke vite, ikke på lenge ennå. Jeg vil ut i høstsola, og nyte all verdens farger, for høsten er det vakreste jeg vet. Sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske. En ny start, et nytt skoleår, nye joggesko, og nye muligheter.

Friskere luft og høyere himmel.

Oppturer og nedturer, kvikke tanker og tunge tanker. Sånn er livet for de fleste, eller for alle, for jeg tror at vi i bunn og grunn er ganske lik hverandre når det kommer til stykket. Når vi skal møte døden så eier vi bare det vi står og går i. Ikke tar vi med oss noe heller, annet enn dyrebare minner. Det er stunder i livet da materiell rikdom ikke betyr noe som helst, for ingen kan kjøpe lykke, og ingen kan betale seg fri fra sykdom og sorg. Heldigvis bor vi i et land som gir oss muligheter, men det er ikke alltid nok.

Jo, forresten, det er mulig å kjøpe seg lykke.

Det er lykke å kjøpe nytt garn til strikkekurven, og det er fremdeles lykke å kjøpe nye joggesko. Noen ganger er det mer tilfredsstillende å ha en pose med garn ved godstolen, enn det er å se det ferdige plagget. Det er noe med forventningene; de fargerike nøstene som skal bli til noe fint.

Og heldigvis kommer fargene tilbake, selv om alt virker grått og trist.

Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –