Ventesorg og den andre sorga

 

 

 

Jeg hørte presten snakke om sorg, og at sorgen kan oppleves som et tykt og ugjennomtrengelig tåkehav. Et sted hvor du er nødt til å være til tåka letter. Vi som bor ved havet vet at tåka kan komme brått og uventet. Vi vet også at det er vanskelig å prøve å bevege seg ut av den.

Det går liksom ikke.

Vi vet ikke hvor vi er, eller hvor vi er på vei. Landskapet og fargene forsvinner, Vi føler at tåka tar kvelertak, og tyner livsngnisten ut av kropp og sinn. Det blir vanskelig å puste.

Noen ganger ser vi tåka som en vegg ute i horisonten, som et slags varsku. Den ruller litt nærmere, men så hender det at sola og vinden jager den bort. Vi trekker et lettelsens sukk.

Ikke denne gangen.

Det var ikke oss denne gangen. Og så er livet som før.

 

Hvordan er ventesorgen?

Når tåka er i synsranden, og du vet at det er meldt en vindretning som bærer tåka din vei? Det tror jeg er vanskelig. En sorg FØR sorgen, på en måte. En sorg i livet, blandet med minner, takknemlighet, håp og livsglede. Sikkert angst og sinne, også, over det vi ikke vil gi slipp på.

Jeg tenker mye på dette, selv om jeg er en glad laks.

Jeg tror det er lurt at jeg som sykepleier avklarer mitt eget forhold til liv og død, selv om jeg på ett vis ikke har peiling. Ingen som ikke har opplevd det selv, har virkelig peiling på hvordan det er.

Likevel, jeg blir tryggere av å reflektere over liv og død. Jeg blir tryggere på meg selv, og da blir jeg en tryggere samtalepartner og hjelper. Da våger jeg å pirke borti det som er vanskelig, eller jeg våger å la det være. Jeg blir bedre på å lese blikk og bevegelser, og det blir mindre farlig å være nær.

Det er ikke farlig i det hele tatt.

Jeg er sykepleier. Det er ikke min smerte og min sorg, selv om det er fryktelig vondt mange ganger. Det er tvingende nødvendig å betrakte på avstand, samtidig som man holder noen i hånda. Det er helt nødvendig å la det faglige blikket bedømme situasjonen, men jeg ser med hjertet samtidig. Det gjør jeg alltid. Den profesjonelle meg, og lille, store meg, går alltid side ved side. Det hender jeg føler meg stor og sterk og trygg, men noen ganger er jeg bare ei lite mus, som helst vil pile innunder golvlista, og bli borte. 

Jeg vil bort fra alt, for jeg vet ikke om jeg makter å være så nær. Det er da jeg velger å fokusere, for jeg har alltid et valg. Jeg har valgt å være sykepleier, og da har jeg et ansvar som jeg ikke kan løpe fra. Da tenker jeg på den som jeg skal hjelpe, som ikke lenger kan velge.

Hva skal JEG være redd for?

Mine egne reaksjoner? Mine egne følelser? Muskelspenningene eller hodepinen? Det at jeg får døden i fleisen? Reaksjonene det skaper hos meg selv, fordi det minner meg om ting jeg selv ikke har bearbeidet? 

Det hender jeg ser litt uklart noen ganger, men da er det bare å tørke tårene. Den som er syk, og de pårørende, tåler å se tårene mine. Jeg tror til og med de synes at det er fint, på en måte. Men tårene får ikke ta overhånd, for jeg nekter å gi etter. Da går jeg heller ut og trekker frisk luft, eller jeg later som jeg skal ta en viktig telefon. 

Jeg går ut og tar sats, gråter meg ferdig, men den “viktige” telefonen får vente, for hva er mer viktig enn å være tilstede med hele meg?

 

 

Presten sa at tåka vil lette. Det gjør den alltid. Landskapet blir kanskje aldri som før, og tåka vil komme tilbake, men kanskje vi ser på sola og regndråpene med nye øyne?

Eller på regnbuen, og på fjæra som danser med vinden.

Et lite tegn, et tegn bare, på at det finnes noe mer mellom himmel og jord. En liten hilsen fra dem som kjenner en annen virkelighet.

De som vet mer enn oss.

 

 

Jeg vil ikke vite, ikke på lenge ennå. Jeg vil ut i høstsola, og nyte all verdens farger, for høsten er det vakreste jeg vet. Sånn har det alltid vært, så lenge jeg kan huske. En ny start, et nytt skoleår, nye joggesko, og nye muligheter. Friskere luft og høyere himmel.

Oppturer og nedturer, kvikke tanker og tunge tanker. Sånn er livet for de fleste, eller for alle, for jeg tror at vi i bunn og grunn er ganske lik hverandre når det kommer til stykket. Når vi skal møte døden så eier vi bare det vi står og går i. Ikke  tar vi med oss noe heller, annet enn dyrebare minner. Det er stunder i livet da materiell rikdom ikke betyr noe som helst, for ingen kan kjøpe lykke, og ingen kan betale seg fri fra sykdom og sorg. Heldigvis bor vi et land som gir oss muligheter, men det er ikke alltid nok.

Jo, forresten, LYKKE kan kjøpes for penger likevel.

 

Det er lykke å kjøpe nytt garn til strikkekurven, og det er fremdeles lykke å kjøpe nye joggesko. Noen ganger er det mer tilfredsstillende å ha en pose med garn ved godstolen, enn det er å se det ferdige plagget. Det er noe med forventningene; de fargerike nøstene som kanskje, kanskje kan bli til noe veldig fint.

Jeg tenker at det kanskje hendte at jeg fikk jeg gnagsår av de nye joggeskoene mine, men det har jeg i såfall glemt. Jeg valgte bort usikkerheten, sjenansen og de vonde følelsene, og husker heller min første forelskelse, min fineste ullgenser, den beste venninna, og gutten som sjarmerte meg i senk ( ikke i seng ) bare fordi han eide sin egen moped, men mest fordi han var den som alle ville ha. 

 

Dette: å vera i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Haldis Moren Vesaas –

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg