Mitt lille land

 

I går kveld tok Anette og jeg et impulsivt kveldsbad. Forfriskende og beroligende, og passe kaldt. Det klarner hodet og avkjøler kroppen, og da blir jeg i verdens beste modus. Alt stemmer, på en måte, bortsett fra hudfargen.

Jeg er kritthvit, eller hvit som en engel, men jeg har ikke vinger.

 

Min verden er blå og blikkstille og trygg.

Tenk å kunne rusle ned bakken, uten å planlegge noe særlig, og bare hoppe i havet fra ei brygge. Hun som eier brygga er priviligert, og jeg er priviligert, fordi jeg alltid er velkommen dit.

Mr Handyman har gjort en utmerket jobb, og Anette har ryddet fjæra for ting og tang. ( Pling!! – jeg elsker ordspill 🙂

Hva mer kan man be om?

Et glass vin på bryggekanten, kanskje.

 

 

Jeg drømmer meg hit og bort, men aller helst hit.

 

 

Nå har det vært så mange terrorangrep at jeg nesten går i surr. Jeg husker ikke hvor og når og hvem. Jeg husker ikke hvem som var først og sist. Eller jo, det siste var i går, i Barcelona.

Nå er det de som gråter salte tårer, og verden gråter med dem. Mens vi tar et bad, og er så langt unna, at det er vanskelig å skjønne.

 

Mitt lille land, der havet stryker mildt om rygg,
som kjærtegn fra kyst til kyst.
Mitt lille land, der stjerner glir forbi og blir et landskap
når det blir lyst, mens natten står blek og tyst.

– Ole Paus –

 

 

Mitt lille land, min lille verden, og havfrue-venninna mi.

Det er håp i hengende snøre, og vi håper på en fredelig verden, selv om det aldri kommer til å skje. 

Hva skal vi gjøre?

Det spørsmålet er alt for stort for meg og mine tanker.

 

” Mitt lille land
   Et lite sted ,en håndfull fred
   slengt ut blant vidder og fjord. “
 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg