Uten meg er du ingenting

 

 

Tenke seg til at bloggen min kryper oppover på lista. Det er inspirerende og artig, og helt klart stor stas. Det må jeg bare innrømme.

Jeg innrømmer mye annet også, gjennom ordene som jeg deler, men ikke det aller innerste.

Jeg deler mye, men ikke alt.

Det er ikke et mål i seg selv å havne høyt på lista, men det betyr jo at mange leser det jeg skriver, og det er det som er så fint.

Jeg unner meg selv å være stolt.

 

 

Jeg måtte visst rykke tilbake til start for å begynne på nytt. Kroppen befalte meg:

LYTT, for svingende!!

Uen meg er du ingenting, sa den. Uten meg står du ikke på fot, og uten meg har ikke tankene dine et sted å bo.

Uten meg kan du ikke leve.

 

Jeg har skrevet om det før, men noen ganger er det lurt å gjenta seg selv, særlig om tankene er gode. Særlig om tankene stryker meg på kinnet, eller gir meg et spark i ræva. Dette fikser du!

Dette mestrer du. Dette har du aldri gjort før, så det klarer du sikkert.

Da jeg omsider havnet på sofaen, og ble der i nesten ett år, så hadde kroppen min hintet lenge, stakkar. Først så hvisket den at jeg burde lytte til min indre stemme. Deretter pirket den meg på skuldra, og ga meg muskelsmerter. Værsågod!

Til slutt spente den beina under seg selv.

Og tok fra meg stemmen. Ikke bokstavelig, men jeg orket ikke å snakke. Det gjorde ikke all verdens forskjell, for jeg har aldri vært en pratmaker, men likevel.

Så stille har det aldri vært.

Jeg spiste nesten ingenting, og jeg gjorde ikke annet enn å se på TV. I stedet for å spise så så jeg på Masterchef Australia, men jeg er fortsatt ikke flink til å lage mat. Kiloene forsvant, men nå har de heldigvis kommet tilbake igjen, sammen med alt det andre.

Kjære, runde kvinnemagen min.

Den snille, myke kroppen min, som våger å si fra der andre tier. Kroppen min, som fremdeles er i helspenn av og til. Den som svetter og skjelver og fortsatt gråter i blant. Den som smiler og ler, og har glimt i øyet. Den som er et helt og ærlig menneske, og som av og til serverer en hvit løgn for å redde sitt eget skinn.

Lyset er tent, og ordene er tilbake. 

 

Lyset

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

Halldis Moren Vesaas

 

Tusen takk til alle som velger å lese mine ord. Det betyr uendelig mye. Det er som å balansere på line uten å være redd, fordi jeg vet at under lina er sikkerhetsnettet mitt. Familie venner, lesere, og nye bekjentskaper. 

Jeg vet at dere fanger meg opp, så derfor kan jeg være balansekunstner. Derfor kan jeg leve, leke, svinse, svanse, gråte og danse, og være akkurat sånn som jeg er.

Takk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg