Mitt sanne ansikt

 

 

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, tidløst i all tid.

– Stein Mehren –

 

Men et menneske kan ikke elske andre uten å være glad i seg selv, og det var jeg ikke da dette bildet ble tatt, for fem år siden. Dette er ett av de få bildene som jeg finner av meg selv fra tiden før, for jeg ville ikke være med.Jeg studerte mitt eget speilbilde 1000 ganger i døgnet. Ikke for å¨bekrefte eller avkrefte om jeg var pen nok, men fordi jeg så så mye som ingen andre så.

Dette bildet dukket opp i facebook-minneboka da jeg sto opp i dag, og satte masse følelser i sving.

Og nå, når jeg ser på dette bildet i dag, så ser jeg det ikke selv heller.

For det satt i hodet, på innsiden.

Ikke på utsiden, som jeg trodde og visste. Ingen måtte fortelle meg at jeg så syner, for jeg så det med egne øyne. Dette har jeg også skrevet om i et tidligere blogginnlegg, men minnet kom tilbake, og da klør det i fingrene etter å formidle et budskap.

Selv om ingen skjønner bæra.

Ingen forstår seg på innbilte skavanker, innbilte svangerskap og følelser på villspor. Følelser som er så sterke at de blir sannhet, selv om det er blank kløgn.

Det med innbilt svangerskap har jeg aldri opplevd, men jeg tipper at folk rister på hodet av sånt.

Hjernen min ble foret med reinspikka løgn døgnet rundt. Løgnene tok fra meg nattesøvnen og selvfølelsen, og ingen kunne gjøre noe med det, bortsett fra meg selv. Den eneste fordelen var at ungene alltid visste hvor jeg var.

Nemlig foran speilet.

Ikke hvilket som helst speil. Det måtte være speilet på badet, og ikke alle de andre, for de satte meg i et dårlig lys. Dette ble spesielt viktig da jeg startet på veien mot å bli frisk, for jeg ble syk av det. Det lille jeg bygde opp ble lagt i grus, om jeg stoppet ved feil speil, for da så jeg det igjen.

DET.

Det var min første tanke om morgenen, og den siste før jeg la meg. Udyret kvernet rundt i hodet mitt mens jeg spiste og sov, og mens jeg tilsynelatende nøt solnedgang eller solppgang. Jeg følte meg som monster. Kan dere forstå det?

Sikkert ikke.

Jeg har lest om det, og jeg stilte diagnosen selv. Dysmorfofobi, sykelig opptatthet av detaljer ved eget utseende, sånne detaljer som kanskje ikke finnes, og som ingen andre ser, og som iallefall ikke betyr noe som helst, om de tilfeldigvis er der.

Sånn var jeg på ungdomsskolen, før jeg klarte å tvinge tankene litt på avstand. Hele greia utløst av en liten, og sikkert uskyldig, kommentar. En ubetenksom kommentar som veltet hele lasset, for det lå nok latent i meg.

Jeg var et lett bytte.

Nå som jeg har blitt så sterk på mange vis, så kan jeg ikke annet enn å være stolt over meg selv. Nå er det lys i øynene, og sikkert noen linjer som følger alderen med.

Nå som det kanskje ER ting å se, så ser jeg det ikke.

 

 

Jeg har hatt prestasjonsangst som var så vond at jeg nesten droppet ut av studiene. Nye praksisplasser, nye krav og nye mennesker å forholde seg til, samtidig som jeg hadde nok med tankene som kvernet. Jeg syklet som en gal, fra Levanger og til Skogn – og tilbake igjen, selvfølgelig –  hver eneste kveld, i et forsøk på å sykle fra meg selv.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe, for jeg ble mye sprekere enn broren min. Han med sine 21 gir, han hadde ikke en sjanse mot mine 3.

Humor er et nyttig hjelpemiddel, spesielt i ettertid.

Jeg hadde ikke forventet at ungdomsskoletankene skulle komme tilbake, for jeg trodde at det var ungdomsnykker, men det var det ikke.

Det var mer alvorlig enn som så, selv om det er alvorlig nok for den det gjelder, å være dødssjenert og usikker i unge år. Det er alvorlig uansett alder det, og noen ganger til å le av, men helst ikke så noen ser det.

Fantasien henger ikke sammen med virkeligheten. Selvfølgelig visste jeg at mine problemer var lommerusk i forhold til kreft og ALS og annen dritt, men jeg glemte det. Foran speilet så glemte jeg resten av verden.

Jeg ble selvopptatt uten at jeg ønsket å være det.

Sånn ville jeg ikke ha det. Jeg ville ikke ødelegge hvert eneste øyeblikk, som er en gave, med å male dagen svart. Jeg oppsøkte lege, jeg fikk medisiner og jeg gikk i samtaleterapi. Jeg hadde en moderat depresjon på papiret, for den andre diagnosen har jeg bare i hodet. Jeg vet ikke hva som utløste hva, men når man i tillegg krydrer det hele med samlivsbrudd, DA blir det mølje.

Da blir det fullstendig krise.

Jeg er stolt over at ungene har vært i fokus hele tiden, bortsett fra når jeg så meg i speilet. De har kommet gjennom, og ut på den andre siden, som reflekterte og trygge mennesker. Jeg har hele tiden vært åpen, etter at jeg fikk tilbake stemmen og trua på meg selv. De har himlet med øynene, irettesatt meg, og realitetsorientert meg, like mange ganger som jeg har kollapset. De har fått kjærlighet og varme og mat på bordet hver eneste dag, selv om jeg ofte måtte ty til Toro.

Det gjør jeg fortsatt, for jeg liker ikke å lage middag. Det er den eneste fordelen med å bo alene. for da duger to knekkebrød med leverpostei, majones og agurk. Tid og penger spart.

Tid som jeg kan bruke til hva jeg vil, og penger som jeg kan vippse til studentene mine.

For de er mine øyenstener.

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. Verdens beste, Tove❤️Du skriver så flott og jeg kan nesten ikke tro at du har hatt d sånn😉Vi var mye sammen i ungdomsskolen, og jeg opplevde deg som ei fin, flott og alle tiders venninne😉Så artig å fortsatt ha så go kontakt etter alle disse åra. Gleder meg t vi treffes i to stordager i høst🎉Stor klem😘

    2. Tusen takk Anne-Grethe <3 Du var alle tiders du også, og jeg gleder meg veldig til vi treffes nå i høst 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg