Septemberhjerte

 

 

 

Mona vet akkurat hva jeg behøver, og når jeg behøver det som mest.

I helga hadde jeg bruk for ost og kjeks og druer og jordbær og latter og vin og en god samtale.

Og sånn ble det.

Oss to, altså, og særlig henne. Hun er en mester på å skape hyggelig stemning ved bordet, både med tanke på de små detaljene, og i kraft av den hun er.

En bestevenninne i all sin prakt. Det er nesten så hun overdøver rosene i hagen. Ord blir overflødige når vi er på date med hverandre, men det bryr vi oss ikke om, for vi prater i ett sett.

Pluss at vi lytter. Vi bytter på å lytte.

Jeg tror nemlig at det er sånn som ordtaket sier:

Når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt.

 Vi blir aldri for gamle til å lære noe nytt, selv om vi er midtveis i livet ( håper vi, da ). Vi har ingen anelse om hvor gamle vi blir til slutt, men vi dobler gjerne.

Ingen vet hvor haren hopper, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Akkurat det snakket vi om, at det noen ganger er viktig å drikke vin klokka fire på ettermiddagen, for vi vet ikke hvordan kvelden blir. For min del så endte den tidlig.

Som vanlig, for jeg er A-menneske.

Ingen av oss går rundt og er redd for hva som kan skje heller, forresten, for det meste er utenfor vår kontroll, men vi har blitt ganske flinke til å ta vare på stunden. 

 

 

Jeg har opplevd mye gjennom jobben min som sykepleier, og noen ganger har jeg vært redd for at jeg har et hjerte av stein, for tårene er bare på innsiden.

Nå vet jeg at jeg ikke har et hjerte av stein.

Det er fint å få bekreftelse på det, for jeg har nesten vært litt bekymret. 

 

 

Denne steinen fant vi da vi padlet søndag kveld, og da så jeg med en gang at steinhjerter har en historie å fortelle. De er varme og myke og værbestandige.

De slipes og poleres av ytre faktorer, men de rømmer ikke fra det som er vondt og vanskelig.

De blir.

Og de skal få være, så jeg tok den ikke med meg hjem, selv om det var veldig fristende.

Det hadde jeg ikke hjerte til.

 

 

Jeg løftet den forsiktig opp, og da så jeg hjertegropa den hadde ligget i. Jeg la steinen på hvit bakgrunn så ble den skulle bli mer synlig – for det bli sikkert mye finere, tenkte jeg – men den ble så mørk til sinns at jeg la den tilbake i reiret.

Der den hørte hjemme.

 

 

En ting er iallefall sikkert; jeg hører ikke til ved grytene, så grillpølser og engangsgrill er midt i blinken for meg. Ingenting er bedre enn å spise ute, men det er før knotten kommer, for ingen har en sjanse mot knotten.

Absolutt ingen.

Her knasker jeg brunsvidde grillpølser, og smiler, for nå vet jeg at tårene ikke bare er på innsiden.

De har også godt av å komme ut i blant.

Ut i sola og fram i lyset.

 

 

Milla vil alltid opp og ut, og denne dagen var intet unntak. Så var det jo Kom deg ut- dagen også, da,

så vi tok turen til Olberget.

Vi lar oss ikke be to ganger.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg