Hva har jeg i vente?

 

Det var tre grunner til at jeg ønsket å feire 50års-dagen min:

1. Jeg har forandret meg.

2. Jeg har erfart hvor skjørt livet er.

3. Jeg ville dele denne dagen med familie og venner.

 

Nå er jeg fullstendig utlada, og nesten tom for ord, for makan til feiring. Og kontrastene er av og til så store at jeg blir helt matt. Sterke opplevelser på jobb, og unger som flyr ut av redet, samtidig som jeg fyller 50, og er sånn ca midtveis i livet, om jeg er heldig. Jeg er så takknemlig for at gjestene mine gjorde dette til en kveld å leve lenge på. Jeg har ikke fordøyd alle inntrykk ennå, men jeg vet at jeg er heldig. Og jeg er så stiv i skrotten, at det eneste jeg klarer er å bevege fingrene over tastaturet, for det er lekende lett.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Takk til driftige damer, som laget verdens beste ferskfiskball, og takk til Heidi på sykehjemskjøkkenet som skaffet tilbehør. Takk til dere som hjalp til på kjøkkenet, takk til alle kakebakere, takk til broder`n med familie som hjalp meg å lage spillelister med dansemusikk.

Tusen takk til mamma og pappa, som alltid stiller opp.

Takk til Annette, som var verdens beste toastmaster. Hun hadde til og med innhentet telegram fra Sophie Elise, Kåre Ingebrigtsen, Kongen og Dronninga, med flere.

En enorm takk til dem som hjalp meg å få orden dagen derpå, for den jobben var ikke gjort på fem minutter. 

Takk for taler, gaver og fine kort. Takk for taler kjære Renathe, Mona og Wenche, og takk til Strikkeklubben Stiv i Maska, som underholdt med ord og bilder. Av dem fikk jeg forresten en hel kasse med Sørlandschips.Takk til Heidi for takk for maten-tale. Takk for underholdning og sprell. Takk til Torhild og Arne, som ikke kjente så mange da de kom, men som fikk mange nye venner i løpet av kvelden. Og tenk at Linn og Ronja kom helt i fra Malm. Det varmer et trønderhjerte. Det var til og med noen som slo hjul på dansegolvet, og det er ganske betegnende for hele festen, for denne opplevelsen ble både sterk og spenstig og hjertevarm.

Akkurat som jeg hadde håpet på, men aldri hadde tort å drømme om. I drømmen gikk nemlig hele festen til hel***e.

 

Bordet var dekket på enkelt vis, selv om det ikke var enkelt å brette servietter, for der er jeg ei kløne. Ved hver kuvert plasserte jeg et lite dikt, pluss et gresstrå.

På kortet sto det følgende:

 

Stikk et gresstrå mellom tennene.

Nyt for en gangs skyld at du ikke har noe å gjøre – et herlig øyeblikk.

– Phil Bosmans –

 

En oppfordring om å senke skuldrene, nyte kvelden og stunden,

…..eller de kunne bruke gresstrået som tannpirker, for det glemte jeg å sette fram.

 

( Kortet lånte jeg fra nettet  et sted )

 

Jeg har ikke bilder fra alt som skjedde denne kvelden, men heldigvis så tok Ellen masse bilder da hjemmesykepleien var i ilden. Det ante meg at det ville komme noe fra den kanten, men jeg ante ikke hva som var i gjære, for jeg fikk bind for øynene mens de rigget scenen.

 

 

Hils på oversykepleieren, som er født til å stå på en scene. 

 

 

De hadde kledd seg ut etter alle kunstens regler, og alle figurene var meg, bortsett fra oversykepleieren.

Hver figur fikk sitt eget dikt, en liten fortelling om hvem jeg er, sett med deres øyne, akkurat som jeg gjorde selv, for å introdusere gjestene mine for hverandre, selv om de fleste kjente hverandre fra før. Alle gjestene fikk et eget vers, som beskrev mitt syn på dem.

For tre år siden så hadde jeg aldri i verden våget å stå på scenen, med mikrofon, for å snakke til en forsamling. 

På rim.

Noen synes kanskje at det høres vanskelig ut, ettersom det var 67 gjester, men det var lett som en plett å finne ord til dem alle. Noen fikk et eget vers, andre fikk par-vers, og noen fikk gruppe-vers.

 

Her er forresten Grubleren, som lever i sin egen tankeboble.

 

 

Og Klatremusa, som er på vei opp til Dønnamannen

 

 

Her er padleren ute og renser hodet sitt for tanker.

 

 

Og her er jamen hun som er kjæreste med en verkstedmann, men som hater bilverksteder.

 

 

Her har vi Bjørn Eidsvåg, som jeg  – bokstavelig talt – falt pladask for, etter å ha inntatt for mye akevitt på Frøyafestivalen.

 

 

Og sykepleieren og havets datter, som de tror vil bli stor en gang.

Stor på ord.

 

 

Havfrua, og havets datter, som har så mye på hjertet.

 

 

Og Urinlederen, som har utstyret i orden.

 

 

Her er sykepleieren som kurerer smerte, og gir trygghet til brukeren sin.

 

 

Og selvfølgelig rødvinsdunken og Sørlandschipsen.

Kostelig!

 

 

Alt dette er meg, satt i scene av verdens beste gjeng. 

Tusen takk til alle som på en eller annen måte bidro til å gjøre dette til en uforglemmelig opplevelse.

Jeg er rik på fine mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer
    1. En trivelig og kjempeartig feiring, Tove🎉Nyta hele kvelden, og du strålte omkapp m den😘Vi sees snart for å feire neste jubilant💃

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg