Hjertetru

 

 

 

Her ser dere to som er søstre i ånden, for vi er begge sykepleiere. Line er henne med den råeste latteren jeg vet om, henne med de råeste historiene, mens jeg smiler med lukket munn, og strever med å holde kjevene sammen, for ikke å få hakeslepp.

 Likevel så tør jeg påstå at vi har stor sans for hverandre.

Vi til og med kler oss likt.

 

I morgen setter jeg nesa mot Røros, og nettverkssamling for kreftsykepleiere og kreftressurser i sykehus og kommune. Det er lærerikt og nyttig med sånne samlinger, for det gjør at samarbeidet fungerer bedre, både på grunn av at vi blir kjent med hverandre, og fordi vi får en større forståelse for hverandres arbeidshverdag.

Vi utveksler kunnskap og erfaringer som kommer pasienter og brukere til gode. 

Kreft er alt for aktuelt.

Det er bra at det er fokus på det, men det er alt for mange som rammes, det er det jeg mener. Det er ingen øvre eller nedre aldersgrense på svineriet. Diagnosen, eller mangfoldet av diagnoser, tar heller ingen hensyn. Okey, noen diagnoser er kanskje litt mildere og snillere enn andre, men du må tåle mye dritt før du blir erklært frisk.

Fuck Cancer!!

Heldigvis blir mange friske. Heldigvis har vi medisiner som knuser kreftcellene. Heldigvis finnes det helsepersonell, pårørende, venner og støtteapparat som heier deg fram.

Det er mange som ikke har et velfungerende system rundt seg. Noen faller mellom alle stoler, og hvor er sikkerhetsnettet? Det som skal fange deg opp, og gjøre deg litt tryggere, tross alt?

Hvis det i det hele tatt er mulig å føle seg trygg.

Jeg vet ikke.

 

Jeg fikk et kort på bursdagen min, med en nydelig tekst:

 

HJERTETRU

SØSTER, DU VA MED

DU HOLDT MÆ LEVENDE

DU,  SOM MED VILJEBLIKK

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK

DU HAR VÆRT MED Å SÅ

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD

DU SÅ, DU VISST AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ

DU, INGEN Å INGEN MEN DU

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU .

 

Jeg applauderer cellegift, stråling og immunterapi.

Det må til!

I tillegg behøver vi det mellommenneskelige, som jeg sammenligner med å balansere på line. Under er det en avgrunn, og nettopp da, akkurat når du beveger deg ut på den lina, så tror jeg du behøver den gode samtalen. Du behøver oppmuntring, heiarop, og du behøver at noen ser motet i øynene dine. Eller håpløsheten og tårene.

Du behøver at noen pakker dyna rundt deg, eller “sparker” deg ut av senga. Du behøver at livet humper og går som normalt, og at jeg ler av det du sier, fordi det er morsomt, men ikke for at jeg synes at jeg må, bare for å være snill.

Fordi du er syk.

Kanskje blir fargene sterkere, og livet mer intenst, men du er likevel den samme.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve.

 

 

Jeg liker Per Fugelli sin tanke, for da vil jeg bli havørn i mitt neste liv, om jeg får bestemme.

Bare jeg ikke blir en edderkopp, for da blir jeg redd meg selv. Da kan jeg aldri mer se meg i speilet, eller kaste skygge, for da er det over og ut.

Jeg vil helst leve så lenge som mulig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg