Hvordan har du det egentlig?

 

 

Hvordan har du det?

Hvordan har du det egentlig?

 

Det er en himla forskjell på disse to linjene; en hel verden av ord, egentlig. En hel verden av tanker, ord og følelser.

Og en hel verden av tid.

Tid er helt avgjørende, for du føyer ikke til ordet egentlig, om du ikke har tid til å vente på svar. Det er kanskje derfor at vi i helsevesenet ofte stopper i tide, og sløyfer det. Vi sparer tid, og vi gjør det enklere for oss selv. Vi overlater til andre å ta den jobben, eller den støyten.

For det er krevende, og tidkrevende.

Dette er det mest vesentlige jeg sitter igjen med etter fagdagen på Røros i går. Et tankevekkende innlegg, fra en lege som satte ord på noe meget vesentlig. Hele fagdagen var nyttig og lærerik, for den handlet om alt, fra diagnose, til symptomer, behandling, statistikker, tverrfaglighet, livet, døden, pårørende, pakkeforløp og prosjekter.

Hele pakka.

Det er ikke en gavepakke å få kreft. Jeg har hørt noen si at de ikke hadde villet være det foruten, for det har åpnet øynene deres, men åååååh……jeg vil heller få øynene opp på annet vis. Uten sjokk og redsel, og uten å føle meg bittelita, under ei dyne som det står Helsevesen på, selv om helsevesenet i Norge gjør alt de kan for å hjelpe meg. De er profesjonelle, de er rasende dyktige på sitt felt, og regninga tar skattebetalerne.

Altså vi; alle sammen.

 

Et takk det sier lite om tanker som 
man har, 
så væla burde vite hva hjerteblodet bar. 
Men gleden som man eier og trøsten 
som man har, 
de går på stille veier og setter ikke far. 
Og sakte, sakte, sakte går sola ned i hav. 
Og sakte, sakte, sakte går vi mot 
ukjent grav.

– Jon Østeng Hov –

 

Vi er like sårbare alle sammen, og like sikkert som at vi lever, så skal vi dø en dag, om to år, eller kanskje hundre.

Det er derfor at de som styrer landet, og som ikke har fagkunnskapen, må høre på vår stemme. Vi må ha TID. Ikke bare tid til å fjerne svulsten, ikke bare til å sikte inn strålene, men tid til å spørre: Hvordan har du det egentlig?

Mange av de som overlever, og som blir friske, strever med redsel for tilbakefall. Mange strever med skader etter behandling, og en kroppslig utmattelse som forringer livskvaliteten. Nå som jeg er erklært frisk, da burde jeg vel danse og være lykkelig? Da burde jeg vel være takknemlig hele tiden? Og glad?

Jeg tror at det er viktig å stikke hull på denne byllen, som hverken stråling eller cellegift kan ta knekken på. Alle tankene, tårene og følelsene som samler seg opp på innsiden, men som ingen har tid til å ta i mot. Alt de usagte, som jeg behøver hjelp til å sortere.

En annen ting; alle har ikke det samme behovet for å prate, det må respekteres, men alle har krav på å bli sett. Alle har krav på å bli gitt muligheten.

Det er det minste vi kan gjøre, og kanskje det største.

 

Jeg er heldig, som har mine blå dager på jobb. Jeg har tid å ta av, og det er et privilegium. På disse dagene har jeg tid til den gode samtalen, og kan føye til ordet egentlig, om jeg våger.

Klart jeg våger, for den andre våger mer. 

Det å gå en tur mens man snakker om det som ligger på hjertet, er dobbel lykke. Det blir lettere å prate, og mosjon og frisk luft er medisin uten bivirkninger, selv om man kanskje blir litt stiv og støl. Det gir mestringsfølelse. Noen ganger er sofakroken og kaffekoppen det beste. Det er noe trygt og velkjent med det å holde hendene rundt kaffekoppen. Kaffekoppen blir et ankerfeste i tilværelsen, og det behøver vi.

Jeg har til og med gjort noe ulovlig på jobb. Jeg har drukket hjemmebrygget øl i arbeidstiden, fordi jeg hadde lovet å smake på det den dagen det var ferdig, og før han døde.

Da lot jeg bilen stå.

Det er viktig å ivareta hele familien når noen blir syk. Verden raser for alle sammen, og det kan være behov for famliesamtaler, der hver og en får samme informasjon, og samme mulighet tl å forstå hverandre. Noen prater best under fire øyne, og noen velger å bære det inni seg.

I møte med hvitkledde er det lett å føle seg like lita som det jeg gjorde, da vi padlet tut til Sletringen Fyr på Titran. Fyret raget over meg, og jeg ble bare en liten prikk. Samtidig så utstrålte fyret trygghet. Tenk så mange år det har stått der, og loset båtene trygt forbi. Tenk så mye det har sett og hørt. og tenk på hvor mange bølger og bårer det har tålt. Tenk så mange glitrende og blikkstille hav det har sett. Tenk på stillheten, og på undringen, og på vissheten det bærer med seg.

Vissheten om at livet er både storm og godværsdager.

 

 

Jeg fant til og med et ærfuglreir der ute. Kanskje kan det være et symbol på det jeg ønsker å formidle. Det finnes ikke noe mykere enn ærfugldun. Skal vi våge å stille spørsmålet –  Hvordan har du det egentlig? – så må vi legge til rette for den gode samtalen, gjennom å ha tid, tillit, kunnskap og omsorg.

Gjerne et hav av tid.

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

Siste innlegg