Hjort er hjort

 

Sekken var pakket og klar, så etter jobb var jeg bare hjemom og hentet den, pluss Milla. Det er en stund siden jeg var på Tonningen, så jeg hadde glemt hvor langt det var å kjøre dit, og jeg hadde glemt at det var ganske langt å gå. Jeg gruer meg aldri for å gå langt, for det er noe av det beste jeg vet, men det er høst, og det blir mørkt.

Jeg meldte ikke fra til en sjel, ikke før jeg gikk meg på et skilt, der det sto: Jakt pågår. 

Da måtte jeg ringe min bror for å høre om det var trygt å ferdes der, for jeg kan ingenting om jaktregler.

 Kjør på, sa han.

 

Og det ble en fantastisk fin tur.

Jeg hev etter pusten i den verste kneika, og kjente at det var godt å bli fysisk sliten, og svett. Det er godt å gå alene av og til, for da slipper jeg å prate. Det gjør godt å ha med Milla, for hun er trekkhund, og drar meg opp det tyngste stykket. Heldigvis sto trestammene tett i tett, sånn at jeg kunne bruke dem som holdepunkter på tur ned, for hun trakk da også.

 

 

Ei brødskive til oss hver. Det er sånn vi har det når vi er på tur. Hun blir muligens litt løs i magen av kneippbrød, men det er viktig å dele.

Jeg har ikke godt av Sørlandschips jeg heller, men jeg spiser det likevel. Særlig nå, for jeg har 26 pakker liggende, som jeg fikk i bursdagsgave. Jeg deler dem gjerne med mine venner.

 

 

 

Hvilken utsikt! 

Hvilket privilegium det er å kunne spenne på seg skoene og ta en sånn tur etter jobb. Helt alene, fordi jeg velger det selv. Fordi jeg vet at jeg har venner, familie og kjæreste, som bryr seg om meg, og som har hørt rykter om at jeg er på tur, og bekymrer seg for om jeg rekker meg hjem i tide.

Innen mørket faller på.

Det beste med Tonningen? At jeg kan stå på Hitra og se over til Frøya.

 

 

Neida, Hitra er alltid flott ( flått ).

I går var vi også der. Da gikk vi til Blåskoghytta før jeg skulle på seinvakt.

 

 

Jeg burde vært Hitravert.

Vent litt, det ER jeg faktisk. Jeg forvillet meg inn på et seminar på Hitra, og plutselig sto jeg med et diplom i hånda. Ellen og jeg skulle på et foredrag, og ante etterhvert uråd. Vi var invitert med av to venninner, og ingen av dem dukket opp. Vi hadde latterkrampe, følte oss malplassert, og visste ikke vår arme råd. Hadde vi havnet på feil hylle?

Her er beviset, og hjort er hjort.

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg