Vepsebol i hodet

 

Skagan er det perfekte sted, fordi tankene flyr bort med vinden. Det blåser alltid helt nederst ved havet, og det er en god følelse, så lenge det varer, for når jeg kommer hjem til meg selv igjen så er det fullt kjør.

Tankekjør.

Alt, i fra plena som bør klippes en gang til, og plenklipperen som må rengjøres for vinteren, til bilen som burde støvsuges. Huset trenger en vask, og kjøleskapet er nesten tomt. RiksTV skulle jeg ha sagt opp for lenge siden, og bredbåndet likedan, men disse fibergreiene har jeg skjøvet under teppet, istedet for å grave det ned i jorda, som jeg burde og skulle ha gjort.

Sa jeg de riktige ordene på jobb, eller sa jeg for mye? Var jeg effektiv nok, eller sov jeg i timen? Ser jeg trøtt og uopplagt ut, eller er jeg klar for en ny dag?

Jeg fikk til og med purring på fire bøker som jeg nettopp har lånt. Jeg leser fort, men ikke SÅ fort. Jeg får stikke innom biblioteket i morgen.

Med bøkene.

Ikke visste jeg at det var to måneders oppsigelse på RiksTV heller, og da dama fra Telenor spurte hvilken leverandør jeg skulle bytte til, så hadde jeg ikke peiling.

Er det søppeltømming i morgen? Grønt eller blått lokk?

Hva skal jeg ha til middag?

Akkurat det er min minste bekymring, for nå bor jeg alene, og trives med det, selv om jeg savner ungene. I dag var middagen to knekkebrød, med spekeskinke og avokado. Jeg kjøpte nemlig en pose avokado, som jeg skulle sende med min datter til Trondheim. Jeg har aldri spist avokado før, men nå spiser jeg på trass, for den er alt for dyr til å kastes.

Sunt og godt er det også.

 

Hvordan er et hundeliv?

 

 

Ganske behagelig, virker det som. Det er sånn hun ligger når jeg drar på jobb. Hun har hele huset og hele dagen for seg selv, og er lykkelig når jeg kommer hjem, for da skal vi på tur.

Og jeg er heldig, fordi tankekjøret for det meste består av bagateller, selv om de er hissige som veps inni hodet.

Det er et helt vepsebol der inne.

Av og til må jeg holde hendene på hodet, for det er et helv**** til kjør. Når jeg ikke er sliten så klarer jeg å kontrollere dem, men ikke nå. Nå lever de livets glade dager der inne. De stikker, og det gjør vondt.

Fuck cancer, og all annen dritt som jeg hører om. Jeg vil at alle skal ha det bra.

Vi snakket om dette på jobb en dag. Jeg elsker høsten, men er sliten likevel. En av sykepeierne sa til meg: Kanskje det er FOR fint ute nå.

Ja, kanskje det. Det er så fint at det nesten gjør vondt. Naturen er så vakker akkurat nå, og været så fint, at det blir en så skarp kontrast til alt man ser og hører.

Jeg leser ikke Se og Hør, men jeg ser og hører mye likevel. Det hender jeg later som om jeg leser, når jeg sitter på venterommet til tannlegen, men jeg husker ingenting etterpå, for jeg liker ikke venterom.

Det er ingenting å vente med, for livet er her og nå. Her og Nå leser jeg heller ikke, for det er bare en simpel utgave av Se og Hør.

Billigutgaven.

Livet er uansett NÅ. Høsten er nå. Sola er nå, og havet er blikkstille akkurat nå. Akkurat nå går det trill rundt i hodet mitt, men det er veldig lett å skrive ned tankene. Det er som å slå ihjel en veps eller to. Det gir meg en tilfredsstillelse, for da forsvinner det som plager meg.

Kanskje det er noen som kjenner seg igjen?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg