Jeg ror alene

 

Jeg hadde to valg i dag. Enten gjøre noe fornuftig, eller gjøre noe som var enda mer fornuftig, så vi gikk på tur i stedet for å stelle hjemme. Jeg har fri etter arbeidshelg, så det fristet å nyte sola, og resten av været.

Etter å ha gått ca 100 meter så havnet vi rett under ei svart sky, som ikke holdt på vannet. Det var bare Ei sånn sky på himmelen i dag, og den ville gjerne spille oss et lite puss. Det var regn, hagl og sol samtidig.

Vi ble søkkvåte begge to. Det regnet så kraftig at skoene mine rant fulle, og jeg kunne ikke bare riste det av meg, som Milla gjorde.

Heldigvis kom sola tilbake.

Vi la oss ned på et svaberg, akkurat sånn som klippfisken gjør, og tørket i sola.

Men først studerte vi regnbuen.

 

 

Løypa ut til Svalbalen på Titran er godt merket, og turen er fin. Turen er som et helt liv, på godt og vondt. Først ble vi søkkvåte, som når vi gråter i bøtter og spann, og etterpå kom sol og vind og strøk oss på kinnet.

Utenfor brant dønningene, og av og til slo båra opp. Den var en søyle av krefter, som intet menneske kan måle seg med. Det drønner skummelt av havet utenfor. Det er nesten som en advarsel: Jeg glitrer på fine dager, og lokker deg ut i båten din, men pass deg, for det er jeg som bestemmer. Det er jeg som er sterkest av oss to, men du kan gjerne låne meg når det er havblikk.

Jeg hørte disse ordene i dag.

Jeg gikk alene, og da hører jeg så mye mer enn når jeg går sammen med andre. Jeg lytter, og puster, og finner lignelser under hver ein stein.

Og jeg finner sanger som går rett inn i hjertet, fordi jeg drar kjensel på melodi og tekst.

 

Ja, æ ror på djupet langt i fra land,

og æ ror aleina,

og æ minnest ennu den dagen æ fann,

at æ ror aleina.

Nu finn æ mæ her blant holma og skjær, 

med tona og vindskeive ord.

Før så æ på båtan fra bygga, 

nu e det æ som ror

 

Her i trebåten min

har æ heile livet mitt med. 

Så æ kan ikkkje berre legg inn åran,

å la mæ driv i land et sted

Førr mangle æ meining og retning nån gang, 

så e æ aleina ombord.

Og æ veit æ må videre, 

så æ ror

 

– Tonje Unstad –

 

 Alle ror på sett og vis alene, selv om de ror i takt. Til og med når de sitter i samme båt, så er de på en måte alene. 

 

Vi nådde målet til slutt, og vi åt matpakken vår, ei brødskive til hver av oss.

Underveis så gikk jeg på trynet, og stuket to fingre, men det verste var at jeg slo hull på kneet. Ikke mitt kne, men den nye turbuksa sitt kne.

Sånn er livet; det dukker stadig opp uventede hendelser, men heldigvis har mamma symaskin, så buksa blir like hel igjen. 

Noen ganger dukker det opp uventede hendelser som gjør dagen, eller iallefall kvelden, lysere, for på mandag fikk jeg ei hodelykt i gave. Den skal ligge i tursekken min, sånn at jeg ikke går meg vill i mørket.

Det var det de sa, at jeg aldri måtte gå på tur i mørket uten, og så fikk jeg ei lykt som er bare mi.

Tusen takk for omsorgen og omtanken.

Går jeg på trynet så kan jeg iallefall signalisere hvor jeg er, for jeg er aldri flink til å melde fra hvor jeg går 🙂

Hvis jeg glemmer å lade telefonen så kan jeg ” Gi lys”,

Men bare når jeg må, for jeg liker å vandre i mørket.

Da ser jeg stjernene best.

 

Milla har alltid stjerner i blikket når hun får være ute. Vi passer sammen som hånd i hanske, og var nok ment for hverandre.

Da jeg skulle hilse på flokken for første gang, så var hun den første som kom bort til meg. Hun var allerede min, men det kunne jo ikke hun vite.

Eller visste hun det?

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg