Lille, vakre Anna

 

I går feiret vi Anna. 

En kveld full av mimring, latter, god mat og god drikke. Herregud, så artig det er å møtes!

Tilsammen så har vi god hukommelse, selv om vi er 250 år. Nesten 250, for Randi blir ikke femti før i desember. Hele kvelden var krydret med anekdoter fra ungdomsskoletiden. Jeg vet ikke om det er riktig bruk av ordet, men Wikipedia sier at anekdote er en kort, karakteristisk ikke-dokumentert historie om en kjent person eller begivenhet, så da passer det likevel.

 

Det ramler på med 50åringer, og det får meg til å tenke. Tenke gjør jeg jo hele tiden, og noen ganger litt for mye, men jeg mener sånne spesielle tanker. Om liv og røre, om vennskap, taknemlighet, og om investering i eget selvbilde. Om selvinnsikt, selvutvikling, og  dette ble mye meg.

Den nye meg.

Henne som jeg har jobbet steinhardt for å finne. Jeg visste jo innerst inne at hun var der, men hun havnet litt i skyggen av seg selv. 

Den beste investeringen jeg har gjort er å rykke tilbake til start. Jeg valgte det ikke selv, for en vakker dag så sa kroppen stopp. Den ville ikke mer. Den var lei av å sende signaler som ble oversett og ignorert, så da møtte jeg den veggen som jeg tidligere bare hadde hørt snakk om.

Snakk om smell!

Det finnes skattesmeller og andre smeller, og de fleste går på en smell eller tre i løpet av livet. Det som betyr mest er hva som skjer etterpå.

For min del så ble det mye lettere å være en god venn etter at jeg ble venn med meg selv, selv om ikke alle dager er rosenrøde. Det ble mye lettere å ta plass på jobb, for nå fikk jeg mot til å skinne. Jeg fikk mot til by på omsorg, kunnskap, trygghet og ansvar. Jeg kunne jo ikke være den trygge sykepleieren når pingla overskygget meg.

Det hender til og med at noen får en klem.

 

Jeg fikk boka Tegnehanne i bursdagsgave fra en av sykepleierne jeg jobber sammen med. Tegnehanne er sykepleier hun også, og hennes ord og bilder treffer en nerve i meg. En herlig bok om hverdagen i verdens beste yrke.

 

Å investere i venner og vennskap er det nest beste som har hendt. Ikke nest best fordi jeg setter meg selv over andre, men igjen, det er vanskelig å være en venn om man ikke kan omfavne seg selv. Jeg er så heldig at jeg har mange venner, på forskjellige plan. Noen snakker jeg med hver dag ( ikke på telefonen, for det liker jeg ikke ), andre møter jeg på jobb, og noen ser jeg en sjelden gang, men jeg vet hvor de er.

Badevenner, barndomsvenner, strikkevenner, skravlevenner, kollegavenner, bestevenner, hjertevenner, perlevenner, studievenner, gamle venner og nye venner.

Jeg skulle gjerne investert i nytt hus, nye møbler og annet nytt, for jeg ser så mye fint rundt omkring. Jeg vet hvordan jeg vil ha det, men det får bli litt seinere. Møblene mine er fra 1800-tallet, minst…, for de stammer fra ei messe som var i idrettshallen for mange år siden. Alle gjorde et kupp, og kjøpte likedan, men det er sikkert bare jeg som har dem i stua fremdeles. En vakker havner de på dynga, men de vet det ikke selv.

De skal brennes på bålet, for de er utslitt.

Vennskapene mine er mer slitesterke enn møblene. De blir bare finere og finere med årene, for jeg synes at kvinner og menn kler modenhet og alder.

Vår beste alder er NÅ, og ennå kan alle ting skje.

Jeg har nye, flotte vinglass, og jeg har mye god vin på hylla. Jeg har hele bordet fullt av fine gaver og gode ord, etter bursdagsfeiringa mi. Jeg har ikke ryddet det bort ennå, for jeg går av og til bort å ser på gavene, eller leser kortene på nytt.  Jeg er frisk og takknemlig. Jeg bor på et trygt sted, der alle kjenner alle. Akkurat det er på godt og vondt, for det er alltid noe som rører og berører en. Vi kjenner hverandre, eller vet om hverandre, og da blir det alltid sånn.

Skjer det en katastrofe i Huttaheiti så er det vanskelig å ta innover seg, mens hver minste lille hendelse her hjemme går rett inn i hjertet, enten det er glede eller sorg. Det er mye lettere å identifisere seg med det som er nært, iallefall for meg.

Jeg burde vært mer global, men jeg tror at min jobb er å gjøre en god jobb her hjemme, på mitt felt.

 

Ellen var også med på festen. Ei sprudlende, festlig, og feiende flott dame, som det er lett å bli glad i. Hun blomstrer, og trives helt sikkert ikke i skyggen, hun heller.

Ei storesøster-rose skulle alle hatt.

 

TO ROSER

Det kom til mitt bord to roser,
to halvsprotne roser i stad.
Eg sit her og ser på dei båe
og blir så forunderleg glad.

To halvopne, kviskrande munnar
som lovar så halvt om halvt
at enno er inkje til endes
og enno kan hende meg alt.

Og røyster eg trudde var tagna
for alltid i sjølve meg
svarar i undring og jubel:
Ja enno kan alle ting skje!

– Halldis Moren Vesaas –

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg