Jeg har bestemt meg for å trappe ned på Zoloft igjen, eller Sertralin, som den også heter. Kjært barn har mange navn. Jeg har tenkt på det en stund, og nå er jeg motivert til å gjøre et nytt forsøk. Det forrige forsøket gikk nemlig rett i dass.

I det jeg satte meg ned foran PCn, med frokosten, etter å ha tatt halve dosen, så oppdaget jeg at det er Verdensdagen for psykisk helse i dag.

What a coincidence!

Skal jeg ta det som et godt tegn?

Det er ikke et nederlag å ta medisiner når man må, men kanskje jeg ikke må lenger…?  Akkurat det er jeg usikker på, men det vil nok resten av verden merke. 

Kom ikke å si at dere ikke er advart, for nå skal jeg være min egen forsøkskanin:-)

Jeg er redd for at medisinen legger en demper på alle slags følelser, og det vet jeg ikke sikkert før jeg har sluttet. Jeg står ikke på doser som kan ta livet av en hest, men likevel, det gjør noe med hodet, på godt og vondt. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg har hatt uvurderlig hjelp av dem underveis. De har blitt en slags trygghet, og et alibi.

Vi er partners in crime.

I gode og (v)onde dager.

Jeg finnes ikke redd for å skrive om det, for går det ikke, så går det ikke. Da er jeg en erfaring rikere, og andre kan kanskje nikke gjenkjennende – eller ikke. Noen vil kanskje riste på hodet, men det rister jeg bare av meg. Jeg vil bare riste løs og være meg selv, jeg.

Jeg er både suksess og nederlag. Jeg er både glad og trist. Jeg er både JA og NEI.

Det handler om å sette fokus på psykisk helse. I år fokuserer de på å finne glede i hverdagen. Det er viktig å glede seg til noe, men det er også viktig å glede seg over det som allerede finnes. Jeg vet at min egen psykiske helse har det mye bedre når jeg er fysisk aktiv, så derfor jogget Milla og jeg opp til Margretes Minde i ettermiddag. Vi møtte ikke en sjel, men turen gjorde underverker for både kropp og sjel.

Jeg håper bare at vi er flåttfri, for det kryr av flått på Hitra. Her ser dere iallefall ei som har det flott uten Zoloft.

Se, hun gliser, og det er det som er så fint med å ha en hundevenn.

Det du ser er det du får.

 

 

Ofte bærer vi masker. Vi smiler på utsiden og gråter på innsiden, men jeg synes likevel at det er lett å avsløre sannheten, for det sitter i blikket, når masken faller.

Øynene klarer ikke å lyve.

Her har jeg latterkrampe på begge sidene, og det er sånn jeg helst vil ha det. Jeg vil at innsiden og utsiden skal stemme overens, slik som Milla er, sånn at det du ser er det du får.

Dønn ærlig.

 

 

Jeg elsker humor ( Ikke vitser ), for det er et dyrebart verktøy, en døråpner,  brukt på riktig måte. Jeg er glad i dype, alvorlige samtaler, og jeg er like glad i skitsnakk og lettfordøyelig prat. Jeg er en mester i å få latteranfall når det ikke passer seg. Det er både pinlig og deilig på samme tid, for da føler jeg meg litt uoppdragen.

Ung og bekymringsløs og uoppdragen.

Jeg er glad for at det har blitt lettere å være åpen om psykiske plager, selv om det fremdeles er en vei å gå. Fremdeles er det lettere å få noen til å signere gipsen din, enn det er å få dem til å se deg i øynene. Fremdeles er det lettere å være døråpner for en som har et fysisk handicap, enn det er å spørre noen:

Hvordan har du det EGENTLIG?

 

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

– Halldis Moren Vesaas –

 

Selv har jeg kommet dit at jeg har akseptert hva som er en del av meg. Så er jeg ikke like opplagt hele tiden. Så er jeg den første som finner senga når vi er på venninnetur. Javel så trekker jeg meg tilbake av og til, og sitter i sofaen med strikketøyet, eller går en tur helt alene. Men jeg slipper aldri hendene til de andre likevel.

Jeg sender ei melding, legger en lapp i hylla deres på jobb, spør dem til råds, er rådgiver selv. Det hender at jeg ber dem med på tur, eller legger en liten overraskelse i postkassen deres. Jeg er et snikende ullteppe, men også et teppe de kan legge over skuldrene sine når de fryser.

Jeg ber dem aldri om å dra dit pepper`n gror, selv om noen av dem er dønn ærlige. Spesielt EI er brutalt og nådeløst ærlig, og jeg digger henne.

 Hei Linn 🙂

Sammen er vi mangfold. Vi må våge å ønske hverandre lykke til med livsprosjektet, for noen ganger holder det hardt å være menneske, selv om det også er vidunderlig vakkert.

Break a leg!