HJERTETRU

 

DU, DU SÅ AT Æ TRENGT Å FORSTÅ

EN SOM VA DER OG TOK VARE PÅ MÆ,

SOM VIRKELIG SÅ MÆ. 

DU, INGEN Å INGEN, MEN DU,

GJENNOM SKYA OG HIMMEL OG SOLA SOM SNUR,

VA DU DEN SOM GA HJERTET TRU

 

Jeg er ikke så rent lite glad i denne gjengen altså, selv om vi er totalt forskjellige. Sammen er vi kaos, og sammen er vi dynamitt, for vi klarer alt, kjennes det ut som.

I dag åt vi eplekake med is før vi sa god helg til hverandre, men sist fredag glemte vi hele greia med fredagskaffe. Det er typisk oss, for ingen dag er lik den andre.

Det er derfor vi jobber her.

Hos oss er det takhøyde. Det er plass til ulikheter, diskusjoner, omsorg, latter og tårer. Det er alltid rom for å himle med øynene over el-bilen som går tom for strøm, eller alarmen som går midt i vaktskiftet – det er en gammel kjenning av hjemmetjenesten som har ramla utpå.

Det er alltid rom for å spørre – hvordan har du det egentlig?

Selvfølgelig kaster vi oss i bilen og rykker ut. Vi har en underlig og forunderlig respekt for alle, selv om vi blir litt oppgitt innimellom. Hvorfor drikker du egentlig?

Hvorfor slutter du ikke?

Så enkelt er det ikke, for det er ikke så enkelt å være menneske. Det er ikke så lett å skulle ta i mot hjelp fra andre. Det er ikke bare, bare å slippe fremmede mennesker inn i huset sitt, selv om vi kommer for å gjøre dem en tjeneste.

Det nye i tiden er hverdagsrehabilitering, altså hjelp til selvhjelp. Vi skal jobbe med hendene på ryggen, og det er det ikke alle som liker. Hvorfor står du der og henger? Er du ikke her for å vaske ansiktet mitt, og under armene?

Tell til ti.

Pust med magen.

Kontoret vårt er en oase av galgenhumor og hjertevarme. Ja, vi flipper ut og ler av både det ene og det andre, men bare for lukkede dører. Vi MÅ det, for det skjer så mye hele tiden. Det skjer så mye artig og trist og rart og forskrekkelig, at vi på ett eller annet vis må få utløp for “galskapen”.

Vi er en ballong som langsomt fylles med luft, og når vi kommer hjem, altså på kontoret, så smeller det. Ut kommer både tårer og lattertårer, for de smaker ulikt. Rapporten blir en form for renselse, men EN ting er sikkert, hvis jeg blir betrodd noe hos en bruker som h*n ikke vil at andre skal vite, så holder jeg kjeft.

Så lenge det ikke står om liv, da.

 

 

Jeg er stolt over engasjementet og stå på-viljen. Utihavet takler vi og tåler vi det meste. Alle kjenner alle, og vi er sårbare og sterke som f**n.

 

Å ha gode kollegaer betyr veldig mye, og det gjør seg ikke selv. Det krever at vi blir gitt rom til å si akkurat hva vi mener. Et sånt rom har vi. Det krever gjensidig respekt. Det har vi også. Jeg liker at vi har en direkte tone, for da kan jeg snakke ansikt til ansikt, istedet for bak ryggen på noen.

Bak ryggen er det jo ingen likevel.

Jeg liker selvstendigheten, og mangelen på profesjonskamp. Det er forskjell på hjelpepleier, omsorgsarbeider, sykepleier og leder – skål for den lille forskjellen! – men vi drar nytte av hverandre på hver eneste vakt. Dette er JEG flink til, og dette er DU god på.

Jeg vil svært gjerne ivareta sykepleieroppgavene, men det betyr ikke at det er profesjonskrig. 

Hurra for oss <3

Dette er en kjærighetserklæring til hver og en av dere. Jeg vet hvem jeg vil ha som primærsykepleier om jeg blir syk ( eller kanskje jeg velger en omsorgsarbeider i stedet ), for jeg kjenner dere ut og inn. Jeg vet hvem jeg ikke vil ha til å stelle såret mitt, og hvem jeg ikke vil betro mine innerste tanker. Jeg vet hvem jeg vil ha ved senga mi, og hvem som skal få æren av å sparke meg bak når jeg tenker at jeg ikke orker mer.

Jeg vet hvem som er flink til å jobbe med hendene på ryggen, og hvem som alltid gjør det lille ekstra. Jeg vet at hun jeg minst trodde det om, er en av de aller beste. 

Jeg vet også hvem som er best på hygiene, og jeg kjenner henne som alltid tenker helhet. De eneste kravene jeg har?

 

– Bank på før du går inn

– Bruk skoovertrekk

– Vask hendene før og etter

– Ikke kikk på klokka

– Ikke snakk over hodet mitt

– La meg være i fred på do

– Puss brillene mine hver dag ( like viktig som tannpuss )

– La meg få morgenstell klokka sju ( jeg er morgenfugl )

– Legg meg klokka ni ( jeg er vanedyr )

– Vis omsorg og respekt

– Ikke riv av meg dyna ( jeg hater å være avkledd )

 

Hva mer kan jeg be om?

 

 

SØSTER, DU VA MED, 

DU HOLDT MÆ LEVENDE.

DU, SOM MED VILJEBLIKK, 

ALDRI SLAPP DET ANSVARET DU FIKK. 

DU HAR VÆRT MED Å SÅ, 

SUNNHETSFRØ OG HJERTEHÅP, 

NÆRE SPIRA, GJØR DEN STOR,

TRYGGE HENDER, TRYGGE ORD.