Rundt neste sving

 

 

Det har blitt en 
ryggmargsrefleks 
det der
for deg og meg
det å
“ta først på 
din egen maske
før du hjelper andre”

– Trygve Skaug –

 

Masken faller aller helst når man skal ha et lite pusterom, en liten fristund fra omverdenen. Jeg tror at det er mange som kjenner på akkurat den samme følelsen. Jeg bruker naturen som avkobling og nytelse, men i mellomjula gikk jeg ned for telling, så naturen får vente, og det gjør den.

Jeg kan sikkert lage engler i snøen etter nyttår.

 

 

Eller gå på ski, som jeg gjorde før i tida.

Her står jeg på ski.

 

 

Og padle, som jeg aller helst liker å gjøre, for det er noe av det mest beroligende som finnes.

Da legger jeg igjen alt det andre på land.

 

 

Jeg må huske på alt det fine som ligger rett utenfor stuedøra mi.

Jeg har ei som minner meg på det hver eneste dag.

Heldigvis.

 

 

Hun oppfatter ALT. Hun er som en forlengelse av meg selv. Hvis jeg er glad, så er hun vimsete og glad. Hvis tårene renner så kommer hun løpende for å trøste. Hvis jeg er irritabel og irriterende, så irriterer hun vettet av meg, og gir meg ikke fred.

Det hjelper ikke med maske når man har hund, for hun ser forbi den uansett.

Det fysiske og det psykiske går hånd i hånd, og jeg vet ikke hvem som kom først av høna eller egget. Ble jeg forkjøla og utmattet av at psyken er litt ute og kjører, eller er jeg mer mottagelig for tusen tanker når kroppen stoppet opp litt?

Det betyr ingenting, for begge deler er meg.

Jeg har det kjempefint i jula, for begge ungene er hjemme. Vi koser oss, vi prater, og det er fantastisk å ha voksne barn, selv om jeg aldri har lengtet etter at de skulle bli voksne. Selvfølgelig er jeg glad for at de er voksne og selvstendige, men jeg har aldri ønsket eller sagt: ” Bare ungene blir litt større så skal jeg…..”

Akkurat på det området har jeg vært kjempeflink til å gripe dagen.

Jeg prøver å ikke øse mine bekymringer og mine “bekymringer” over dem, men de merker det likevel, og de setter meg på plass. Tenk om jeg kunne tenkt sånn!

De har jo helt rett, begge to.

 

Noen ganger gaper jeg over for mye; det være seg brunost eller bekymringer.

 

 

Huset som kanskje må males om tre år, og holder vinterdekkene en sesong til? Gjør jeg en god nok jobb, og kan jeg tilby ungdommen en magisk jul, selv om vi ikke har hytte på fjellet? Virker hekksaksa til våren? Jeg har nevnt det før, men hvem skal passe Milla om jeg skal bort ei helg, eller bare en dag?

Lurer på om jeg skal kjøpe robotstøvsuger, for da har jeg en som  kan feie over golvet. Hundehårene er like mange som tankene mine,og ligger strødd overalt. Snakk om å møte seg selv i døra, jeg som ikke kan fordra hundehår.

Likevel er Milla min aller beste venn.

Som dere skjønner så er det ikke bare de store spørsmålene som surrer rundt i hodet. Livets store spørsmål – uten svar – må dele plassen med hekksaksa og mye annet, som bare er til å le av.

Jeg ler ofte, men tydeligvis ikke så tennene synes, for da jeg var på Stjernesenteret en dag så grep ei dame tak i meg ( les: Rita Hovde ) på ren impuls, måtte det være. Jeg lo av noe som en annen fortalte, og Rita strøk bare forbi, men stoppet og sa:

Endelig fikk jeg se tannfliret ditt!!

Jeg liker impulsive mennesker som henne 😀

Det er godt å le, for da skjer det noe med kroppen. Den blir lettere å bære på et vis. Så er det en ting til som hjelper når jeg er litt deppa. Jeg vil ikke kalle det deprimert, for den diagnosen har jeg hatt før, og sånn er det ikke nå. 

Jeg strikker.

 

 

Noen sier at det er medisin i hver maske. Jeg strikker iallefall ikke all elendighet inn i strikketøyet mitt. Jeg strikker heller av hjertens lyst, for da glemmer jeg alt det jeg ikke vil tenke på, og tenker mye heller på alle dem som jeg er glad i. Det går fint an å være glad i mennesker på mange forskjellige måter.

Jeg møter også mange som minner meg på at jeg er heldig, for jeg er faktisk frisk, selv når hodet streiker. Jeg møter mange mennesker og mange skjebner gjennom jobben min, og jeg har venner som har mistet, så jeg vet at jeg har det godt.

Den vissheten har jeg alltid med meg, selv om det roter seg til for meg i blant.

Jeg liker å gi bort små, hjemmestrikkede gaver.

Det er fint å få.

Og snart er jeg frisk og rask, sånn at jeg kan ta et nyttårsbad med Anette. Jeg har mye å glede meg over, og mye å glede meg til. Det er jeg sikker på, iallefall så lenge de slitsomme tankene ikke tar overhånd. Det skal de ikke få lov til, for som Vegard sa: Jeg råder deg til å IKKE ta med unødige tanker inn i 2018.

Noe sånt, og noe har jeg da lært dem.

 

Godt nyttår!

 

 

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg