Sov godt

 

Jeg fant et dikt som passet så godt til meg. Det er skrevet av Leif Steinholt, og jeg aner ikke hvem det er:

 

Det var en liten morgenfugl
som ikke ville sove.
Hun letta fra sitt natteskjul,
en varm og god alkove.
Og klokka den var kvart på 5
der vinduet sto litt på klem,
så svingte hun seg ut og opp
med smil om munn og våken kropp.

Og utenfor var himmel`n matt
slik som den pleier være,
når morran ennå er mest natt
og skyggene er nære.
Men morgenfuglen fløy avsted
i toppen av et bjørketre,
der satte hun seg, lett og støtt
og følte seg slett ikke trøtt.

 

Mens resten av verden sover, føles det som, er jeg oppe og baker kanelsnurrer. 

Eller gjør andre ting.

En konstant uro i kroppen, som kryper het inntil beinet, samtidig som jeg fryser natt og dag og hele tiden. En frost som ikke kan pakkes inn i flere lag med klær.

Jeg som alltid har vært så varm, og som ikke tåler at det fyres for hardt.

Nå er det omvendt.

Men den tiden før andre står opp, den er gull verd.

Det er da jeg har mest fred i sjela, for det føles som en bonus, som ikke skal brukes på bekymringer og stress. Det er som om døgnet får mange ekstra sekunder og minutter med kvalitetstid.

Tenk så heldig jeg er.

Jeg MÅ ha denne stunden for å kunne mestre de andre timene akkurat nå.

Selv om jeg bruker armbåndet som det står SJUKT STERK på, og selv om jeg har stjernesmykket i halsgropa, det som skal gi styrke hvis jeg gruer meg til noe, så har det ingen kraft akkurat nå.

Det hjelper ikke.

Det som hjelper er å være ute, hvis jeg bare holder meg på beina, men det gjorde jeg ikke i dag. Milla har løpetid, og stien er ulendt og såpeglatt. Selvfølgelig møter jeg en kar på stien, med hannhund i bånd.

I dag var jeg alldeles ikke sjukt sterk.

Selvfølgelig stupte jeg framover, og gikk på trynet i lyngen. Jeg landet mykt, men fyttikatta så pinlig det var. Jeg hang på slep etter en løpsk husky. Jeg prøvde å sette meg på bakbeina, for jeg har ikke løpetid i det hele tatt.

Er det sånn det føles å falle pladask for en mann?

Da kan det være det samme.

 

Så nynnet hun et morgentrall
for dem som ville høre,
og sang den ut med morgengjall
slik morgenfugler gjør det.
Men rundt i skogen var det tyst
og få som ønsket morgendyst,
det raslet lett fra treets blad
som om de hvisket «slapp litt a`!»

 

Noen har forresten hacket kortet mitt og tatt masse penger, så en ulykke kommer sjelden alene. J***a banditter!! …selv om jeg er opplært til å ikke banne.Tenk å ta pengene fra en sykepleier som kjemper for høyere lønn.

Eier de ikke skrupler?

Hvis de en vakker dag skulle få bruk for en sykepleier, ja, da skal det koste dem dyrt. Da skal de få igjen med samme mynt, og jeg skal føre overtid med gaffel, selv om ingen klarer å slå kloa i dem.

Det er ren svindel.

Nok er nok, men det var ikke alt, for på tur hjem fikk jeg varsel om at ei lampe hadde sprunget. Jeg hadde mest lyst til å legge på sprang selv også, for hvor hadde den tatt veien.

Den lyste jo i går.

Er det rart jeg elsker morgentimene, da verden tar en pause?

Er det rart at det er godt å finne senga når det blir kveld, så tankene får hvile? Jeg legger dem under puta, og der får de ligge til jeg våkner klokka fem. Eller til Milla vekker meg, for det passer hun alltid på å gjøre.

Jeg har lært, sikkert av en mann, at jeg ikke får gjort noe med noen ting mens det ennå er natt.

Da kan jeg like gjerne sove.

 

Så morgenfuglen reiste hjem
fra tidligferden ute,
dit vinduet sto litt på klem
tok hun ei retur-rute.
Hun satte seg på senga ned
og sovnet inn på en-to-tre,
når sola lyste, gul og rund
var hun fremdeles hos Jon Blund.

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg