En gave

 

 

–  Ord kan være både fine og farlige. Du bruker dem med kjærlighet –

 

Dette er en av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått, og jeg fikk dem i går.

Disse ordene skal jeg leve lenge på.

De hjalp meg å finne tilbake inspirasjonen som jeg har manglet en stund. Plutselig fikk jeg lyst til å skrive mer. Jeg tenkte kanskje at jeg hadde brukt opp både ord og tema, men sånn er det visst ikke.

Ordene og tankene hviler på innsiden, og venter på å bli formulert på riktig måte. Forresten, de hviler ikke egentlig, for bokstavene flyr hulter i bulter der inne.

Jeg må bare få dem til å fly i formasjon. Hvis jeg klarer det så kan noen av dem hvile, mens andre viser vei.

Dette ble poetisk……det er så vidt jeg skjønner det jeg selv skriver.

Men jeg elsker å leke med ord, selv om en setning egentlig ikke har lov til å begynne med ordet MEN.

Ikke med OG, FOR, HELLER, heller

Ordene maler bilder. Det er derfor jeg liker å lese det som andre skriver også, så lenge det ikke handler om krim, og så lenge de har en viss peiling på tegnsetting. Jeg kan ikke fordra at komma havner på feil plass, for jeg lærte en dødsviktig huskeregel på barneskolen, og den viser hvor galt det kan gå:

 

Heng ham, ikke vent til jeg kommer.

Heng ham ikke, vent til jeg kommer.

 

Orddeling bryr jeg meg også om:

Kjøtt kaker

        sammen heng

                       pilot frue.

 

Det henger ikke på greip å dele opp ord som ikke er skapt for å deles.

 

En ting jeg er glad for, er at folk våger å dele dikt som tar pusten fra meg.

Dette er det fineste diktet jeg vet om:

 

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.

Aldri trenge seg lenger fram, 
var lova som gjalt oss to. 
Anten vi møttest tidt eller sjeldan 
var møtet tillit og ro.

Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu 
når eg har stått litt og sett mot huset 
og tenkt på at der bur du.

Så lenge eg veit du vil koma i blant 
som no over knastande grus 
og smile glad når du ser meg stå her, 
skal eg ha ein heim i mitt hus.

– Halldis Moren Vesaas –

 

Det er så dirrende vakkert at jeg ikke klarer å tolke det, selv om jeg er glad i å tolke dikt. 

Jeg ER dette diktet.

Mer behøver jeg ikke å skrive.

FOR nå skal jeg nyte et glass vin.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg