Alltid på villspor

 

 

Vesle villfugl, syng
bakom snøkvitt bar.
Ingen svarar – sus i lyng.
Vesle villfugl, syng.

– Hans Børli –

 

Den som har tenkt å henge på meg i løypa må påberegne ekstra tid, for jeg klarer alltid, ALLTID å havne på villspor. Løypestikkene står tett som hagl, men det gjør ingenting, for jeg klarer det likevel.

Heldigvis er jeg kjent inni Frøya, så det er aldri fare på ferde, men det irriterer meg litt at jeg er så tankefull og tankeløs at jeg ikke følger med på ferden.

Min egen ferd i vinterlandet, sammen med verdens beste turkompis. Jeg kan ikke skylde på at hun distraherer og villeder meg heller, for det skjer bare når hun ser et harespor, eller lukter at det er villsau i nærheten. 

Ganske ofte, med andre ord, for det er ulldotter overalt.

Da følger vi etter, og er plutselig et helt annet sted enn dit vi egentlig hadde tenkt oss.

 

 

Det er islagte, snødekte vann langs løypene nå, og vi våget oss utpå, for det har vært kaldt i hele vinter. Dessuten hadde både en firhjuling og en skiløper krysset vårt spor, så da fulgte vi etter. Riktignok har det sneket seg på en kilo eller to i vinter, men SÅ tung er jeg ikke.

Isen holder det den lover.

De to kiloene skal få føtter å gå på, tenkte jeg, og trasket etter Milla. Jeg har ikke lastet ned en helseapp på telefonen – ikke som jeg vet om – , men plutselig peip den at jeg hadde nådd mitt mål om 10 000 skritt. Hvordan vet telefonen om jeg har som mål å gå  X antall skritt i løpet av en dag?

Det er altfor lenge siden jeg har hørt den lyden.

Det er alt for lenge siden jeg har gått 10 000 skritt, så derfor gikk jeg samme vei tilbake, og samlet det dobelte, når jeg først var i farta.

Det gjorde godt for både kropp og sjel. Ja, for sjela også, og for pusten, selv om jeg måtte gå flere kilometer før pusten rakk helt ned i tærne. Jeg prøvde flere ganger underveis, men den kom ikke så langt ned som til magen en gang.

Det er helt sant, for jeg er veldig anspent og forknytt om dagen.

Man skulle nesten tro at jeg var supermodell og to meter på strømpelesten, for pusten har en forferdelig lang vei å gå før den rekker ned til stortåa. Jeg har visst stankelbein, selv om jeg er bare litt over en meter lang.

Jeg svever på mine lange lemmer, og får ikke puste, men sannheten er at jeg har solide legger som tåler en støyt.

Fotballegger, som i følge min sønn kunne fått plass i Guinnes rekordbok. 

Det er mange år siden han sa det.

 

 

Når vinteren er på dette viset så er den gavmild og vakker. Da er den en fryd for øyet, synes jeg.

Glitrende fryd.

 

 

Milla da, teller hun skritt? Lengter hun hjem til vedfyringa og stuevarmen? Det tror jeg ikke, for hun elsker dette livet.

Men etterpå sovnet hun som en stein foran ovnen.

Mett og tilfreds, mens hun laget merkelige lyder i søvne. Kanskje hun drømte om harespor og ulldotter, og om en vinter som varer evig.

Det beste med vinteren er at jeg kan følge mine egne spor tilbake, for da kommer jeg hjem til slutt.

Likevel:

Det er vel omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv.

 

0 kommentarer

Siste innlegg