Litt av ei rype

 

I dag satte vi oss et hårete mål om å gå hjemmefra, via diverse vann, og opp til Ørnberget. Det er ikke et uoverkommelig mål, men utfordrende, for det var hårtuster overalt. Sett en trekkhund foran, og det går den veien rypa sparker. Feil vei med andre ord, iallefall om du har tenkt deg framover.

Jeg finner aldri et mønster i rypesporene, for de er overalt. Jeg har inntrykk av at de er alle steder samtidig, akkurat som tankene mine er.

De flakser rundt uten mål og mening.

Smilet satt løst i begynnelsen, mens vi gikk på vannet. Da tok vi oss til og med tid til en liten kunstpause, bare for å lytte til stillheten.

For ingenting er så stille som snø.

 

 

Ingenting bråker mer enn ei som har sitt fulle hyre med å holde rede på ski og staver og hundekobbel, for det ble både knall og fall. På tur ned til Årlidalsvatnet fikk Milla teften av et ubeleilig harespor. Hvorfor måtte haren legge morgenturen sin akkurat der som vi skulle gå?

Hvorfor stikker det opp pinner og svineri overalt?

Fordi det er NATURlig, sikkert, for jeg er bare en gjest i dette landskapet, og burde oppføre meg deretter, i stedet for å knekke pinner med skistaven, i rent sinne.

Det er haren som bor her, og pinnene har vært der til alle tider.

 

 

Jeg kunne tatt av skiene, og gått til fots over til den andre siden, men det tenkte jeg ikke på før etter at jeg kom hjem.I dag fikk Årlidalsklumpen være et godt alterntiv til Ørnberget, for opp på en topp skulle jeg, koste hva det koste ville. Klump høres ikke så imponerende ut, men i dag var jeg imponert over meg selv.

I dag var Årlidalsklumpen Mount Everest.

Jeg slapp billig unna, for etter fire fall så er jeg i forbausende god form. Litt stiv og støl, men definitivt ikke beinskjør. Heldigvis er det lenge til jeg må ha kalktabletter i dosetten, for de er store og stygge, og skal i tillegg tygges.

Stakkars alle dem som må tygge sånne bomber hver dag – og dem er det mange av, det vet jeg alt om, for det hører med til jobben min å dosere medisin.

Det spørsmålet stiller jeg meg selv ganske ofte; i en verden hvor det meste er mulig, der Trump kan bli president, og vi kan lande på månen ( ikke hans måne da, for den er dekket av hårtuster), hvorfor kan ingen komprimere kalktabletten?

Det må da gå an.

Oppe på høyden fikk jeg en god ide. Heldigvis var det god dekning, så jeg ringte til mamma og ba oss hjem på nystekte vafler. Jeg tenkte at det kunne være en fin øvelse for henne å fyre opp vaffeljernet, for hun brakk armen før jul, og har nettopp lagt fra seg fatlet.

Hvis du hiver deg rundt, så rekker du akkurat å bli ferdig til vi kommer, mamma!

Verdens beste mamma.

Verdens beste vafler.

Alle vet at hunder trekker, men de tisser også, ved hver eneste busk. Akkurat når jeg har kommet inn i flytsonen så bråstopper hun for å tisse, eller for å snuse der andre hunder har tisset. Det eneste som fungerer mot det, er når vi har en mann/ kvinne pluss en hund foran oss i løypa, sånn som vi hadde vi i går. 

Takk og lov for at dette skjedde på Hamarvatnet, som er fritt for både hårtuster og andre hindringer.

Milla sprang som en gal for å ta dem igjen, mens jeg nøt kveldssola og fikk tårer i øynene, sikkert på grunn av farten, men det kunne kanskje ha vært gledestårer.

Gledestårer, fordi det ikke var hindringer langs løypa, og i ren takknemlighet over å ha en slags kontroll på tilbehøret. Det er nemlig lenge mellom hver gang jeg børster støv av mine smørefire ski. Tenk å få lov til å suse avgårde i dette vinterparadiset, raskere enn jeg egentlig hadde tenkt, og med en mann og en hannhund i bånd innen rekkevidde.

Mannen er gift, og vel så det, men den følelsen av å jakte da dere, selv om det gikk faretruende fort i svingene. Det var Milla som hadde størst glede av jakten, bare så det er sagt.

Milla og jeg møter for det meste bare ryper på vår vei, så det var godt med litt forandring. Vi treffer alltid ryper når vi er ute i marka.  Min bror, og en av tante-guttene, er ivrige rypejegere. De nekter å tro at vi ser ryper overalt, men alle kan vel se at hun har ryper i kikkerten:

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg