Ingen vet hvor haren hopper

 

 

 

Æ kjenne kveld`n.
Æ kjenne mårrån.
Æ kjenne kvar en støl.
Æ kjenne meg sjøl,
men best av alt
æ kjenne hårrån,
når`n flate over skårran.

 

( Hans Rotmo )

 

Jeg hørte Erling Kagge si på Skavlan at det ikke er alt man klarer å gå av seg, eller gå i fra, samme hvor mange mil man tilbakelegger. Og det sier han, som har gått langt, og enda lengre enn meg.

Han snakket også om stillhet, både stillheten i naturen, og stillheten inni seg. 

Når jeg trasker på skaresnø så bråker det ganske mye, om jeg velger å legge merke til det, for det er faktisk mulig å ignorere eller overhøre lyder. Når jeg stopper opp midt inni Frøya en vinterdag så er det helt, helt stille. Det er først da jeg virkelig  legger merke til hvor mange lyder vi omgir oss med i hverdagen. Det er sjelden og aldri helt stille rundt oss.

Iallefall ikke inni oss.

Det er den stillheten som er den vanskeligste å lytte etter. Jeg klarte det et lite øyeblikk her om dagen, til og med Milla var musestille, helt til sola stakk sånn i øynene at jeg måtte nyse. Da hoppet hun himmelhøyt, og landet i giv akt. Sånn er det når vi er hjemme også, hvis hun ligger i et annet rom , og jeg plutselig nyser. Da kommer hun styrtende for å redde livet mitt, selv om hun nettopp lå i sin dypeste søvn.

Alltid beredt.

 

 

De siste to ukene har jeg ikke tall på hvor mange mil eller skritt jeg har gått, for jeg har ikke summert dem. Jeg vet at det er veldig mange, så mange at til og med Milla – en husky, som elsker å være ute – viser med all tydelighet at hun har fått nok.

Hun ser oppgitt og nedtrykt ut, stakkar.

 

 

Da jeg fant frem turklær for andre gang i går, så gjemte hun seg under trappa.

Ikke nå igjen?

Vi marsjerte opp til Ørnberget, og fikk oppleve solnedgang og bitende vind. Jeg sa strengt til Milla at: Du har ikke noe i Finnmarksløpet å gjøre hvis du blir slukøret av litt vind og snøkov. Såpass må du tåle, for du bor tross alt på en vindfull øy.

Hun pep som en gal, og viste tydelig misnøye over å måtte bytte ut vedfyringa med dette, en aften på Frøyas tak – selv om Besselvassheia er noen meter høyere.

Sist vi skulle gå til Ørnberget havnet vi der i stedet, så jeg var glad og fornøyd over å ha besteget den destinasjonen som jeg hadde planlagt i hodet mitt. Endelig var jeg på rett vei.

Forrige gang, da det sto Besselvassheia på skiltet, i stedet for Ørnberget, skjønte jeg ingenting. Jeg har ikke vært så lang i maska siden jeg skulle på en annen polferd, og oppdaget at gitteret var dratt ned for en time siden. Ingen Falling Feather i dag, ingen rødvin i sikte.

Alt ser likt ut, så det er lett å gå seg vill, men du kommer alltid ned et sted.

Det tar bare litt lengre tid.

På hjemtur ville vi gå mot trimhytta på Sistranda. Jeg har gått den turen mange ganger, men aldri når det har vært så mye snø, og så mange harer i marka.

Harespor overalt, og til vår store glede fikk vi øye på en denne kvelden. Dermed ble turen ekstra lang, og mørket kom snikende. Vi rotet oss bort, – gikk på kryss og tvers, som harer ofte gjør.

Da jeg til slutt stoppet opp for å lytte til intuisjonen min, så var det ikke stillhet jeg hørte. Harehjertet dundret, sånn at jeg nesten hyperventilerte. Jeg er ikke mørkredd, men tenk om det blir mørkt, og vi ikke finner veien hjem. Hvem skal jeg ringe? Ikke mamma, for hun blir redd, og liker ikke at jeg vandrer rundt på egen hånd. Ikke broren min, for han kommer til å le seg ihjel. 

Det gikk bra, for denne dama, og denne sporhunden, har vært ute en vinterdag før.

 

 

Samlivsbrudd, unger som flytter, det å kjenne på alene-tilværelsen, enslig, men heldigvis ikke ensom, for jeg har flusst av gode venner, Mange sterke opplevelser på jobb, og mye som skal bearbeides. Alt dette skal ha plass i en kropp og i et hode. Det setter seg fast i musklene, og det opptar litt for mye plass i hodet. Jeg prøver å riste det av meg gjennom å gå lange turer, men det er ikke alt man kan legge bakom seg.

Det er kanskje meningen at man skal bære det med seg i ryggsekken, sånn at man kan vokse på det, og bli et bedre og klokere menneske. Hvis du bruker tid, og pakker sekken riktig, så blir den forresten mye lettere å bære. En tursekk som sitter godt inntil ryggtavla, og som inneholder både matpakke, drikke  og livsvisdom, den er gull verd.

Hvis det ligger en liten melkesjokolade i bunnen av sekken, så tåler jeg hva som helst, for alle har bruk for nødproviant en gang i blant. Og mens jeg går der i egne tanker, så tenker jeg på dem som jeg har fulgt til livets slutt, og da tenker jeg:

Takk for alt som dere har lært meg.

Det finnes en rikdom i dette perspektivet, selv om det gjør vondt. Den viktigste lærdommen er at livet er her og nå, for ingen kjenner morgendagen.

Derfor går jeg på tur så ofte jeg kan.

Kanksje er det ikke slutt heller, for plutselig danser ei fjær foran øynene mine, en havørn seiler i lufta over oss,  og rett som det er flyr en hare forbi.

Kanskje vi lever videre i naturen?

Det er en tanke som varmer, midt i snøkov og villfarelse, for i går stakk vinden som nåler. Den prikket hull i ansiktet mitt, og til slutt rødmet jeg.

Vi la oss foran vedovnen begge to, og fikk varmen tilbake i kropp og sjel.

Hodeomkretsen min er stor, det merkes når jeg skal kjøpe lue, er det fordi jeg sjelden letter på trykket? Det er lett å skrive om det, men vanskelig å sette ord på alt som jeg funderer over. Det er ikke så lett å prate om seg selv. og sine tanker., men jeg burde kanskje ha gjort det. Etter femti år så har jeg endelig innsett at det er godt å bruke lue. Det er trygt og godt og varmt. Jeg har kastet forfengeligheten på bålet, og tenker heller komfort. Kanskje jeg skal kjøpe ei grønn lue neste gang, selv om jeg trives alene?

Ingen vet hvor haren hopper, sa mannen. Han satte snaren i ovnsdøra.

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg