Rett før jeg sovner tenker jeg

at i morgen vil jeg varme opp badstua

og skjemme meg skikkelig bort,

gå, bade, svømme,

invitere meg selv på en tekopp,

snakke vennlig, bli imponert, rose meg.

Du modige, lille kvinne

jeg har stor tro på deg!

 

– Eeva Kilpi –

 

 

Jeg har ikke badstu, og jeg velger heller kaffe enn te, men budskapet er fint. Det er sånn jeg skjemmer meg bort; det er når jeg går på tur.at jeg er snill mot mg selv. Jeg velger å nyte finværet i april i stedet for å være innendørs.

Alt håp er ute.

Fordelen med å ha arbeidshelg er at vi får tilbake en fridag midt i uka, når alle andre er på jobb.Jeg møtte ikke en sjel i dag, bortsett fra hundrevis av småfugler.

Vi er begge interessert i fugler:

 

 

Det fins stier og fugler der inne.
Det fins osp og bjørk som rammer oss inn med løvverk og lysende blader.
Og der inne under buskene vil ordene prøve å kysse deg med sine doble munner og ta på deg med beskrivelsene sine. 

– Gro Dahle –

 

Det gir en god følelse å være på toppen av verden, selv om vi ikke var på Mount Everest i dag. Vi var på Tonningen, og fra Tonningen ser jeg over til favorittøya mi. Likevel så må jeg innrømme at våre naboer har mange fine turmål, kanskje flere – og i alle fall høyere, enn det vi har på Frøya. Landskapet er mer variert på Hitra, og vi kommer nærmere himmelen.

Tunga til Milla henger aldri ute når vi går til Frøyas høyeste punkt, som er 76 meter over havet.

 

 

I går hang det et plutselig en pose på døra mi, med et hjerte inni, akkurat da jeg behøvde det som mest. Bestevenn og strikkevenn Anette visste sikkert at det ville gjøre neste dag litt mer fargerik.

Jeg satt på hjertet og gumlet kneippbrød med hvitost og chorizo, mens Milla sparket sekken min full av jord. Hun skulle visst til bunns i noe. Da jeg ristet sekken, så falt det ut en melkesjokolade som jeg ikke visste om.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

 

 

Gro Dahle skriver mye som treffer blink:

 

Det er denne tyngden i lufta, denne tyngden i nakken,
dette presset over skuldrene. Det er disse svarte
svalene som flyr gjennom meg helt fra morgenen av,
sneier hjertet med vingespissene.

Det er slitsomt å være menneske, det er vanskelig. Det
er alle disse ordene. Alle disse knutene du knyter på
setningene mine. Alle disse setningene som floker seg
i nøster under senga mi om kvelden.
Alle disse nøstene som snører seg inn i hodet mitt
hele natta igjennom.

Det er derfor jeg misunner trærne som bare kan la
fuglene fly denne vidstrakte himmelen som kan
favne om alt sammen uten et eneste ord.

– Gro Dahle –

 

 

Det er derfor jeg liker å være ute, blant trær og fugler og hav. Da favner jeg naturen, og lar den favne meg.

Vi omfavner hverandre

Alt blir så mye lettere da. Det blir lettere å puste, selv om jeg hev etter pusten på vei opp. Det er ikke farlig å bli andpusten. Da stopper vi bare, og når jeg stopper så legger jeg merke til stillheten. selv om pulsen raser og blodet bruser.

Stillhet er undervurdert.