Livet er en sang vi ikke kan

 

 

Livet e en sang vi ikkje kan,

og nu går den akkurat forbi her.

– Kari Bremnes –

 

Vi vet jo ikke helt hvordan livet blir. Vi legger planer, vi forbereder, vi tenker framover, og ser oss tilbake, men ingen kjenner morgendagen. Livet har både svarte og hvite tangenter, og vi må ha begge deler for å lage god musikk.

Ikke sånn at vi må oppleve sorg for å kunne kjenne på glede, men sorg og glede går gjerne hånd i hånd, selv om de er rake motsetninger.

Er de?

Eller er de to sider av samme sak.

 

 

Jeg tenkte litt sånn da jeg gikk runden rundt Ulvøya i går, også. Jeg gikk den” kjedeligste” biten først ( den uten sjøutsikt ), og gjemte det beste til slutt. Er det så lurt da? Skal jeg liksom vente til jeg blir pensjonist med å prikke inn toppformen?

Kanskje jeg heller burde snu på flisa, og gå langs sjøkanten først.

I tilfelle jeg aldri når pensjonsalder.

Selv om jeg er sikker på at jeg blir minst 100 år.

Selv om jeg har mine tvil.

 

 

Midtveis i løypa må jeg passere et dystert punkt, der det er mørkt og fuktig og guffent. Jeg grøsser hver gang, og tar sjumilssteg for å komme fortest mulig opp i lyset.

Der, endelig, ser jeg havet, og kan puste fritt igjen.

Jeg tviler i alle fall ikke på kjærligheten.

Jeg stråler ved tanken.

 

 

Jeg blomstrer, selv om jeg av og til bare vil trekke dyna over hodet. Jeg er sosial, selv om jeg noen ganger vil være hjemme alene. Jeg byr på meg selv, og jeg er den som hever skjoldet når nok er nok.

Jeg er usikker og skråsikker.

Jeg famler i blinde, og hopper lekende lett fra stein til stein. 

Noen ganger er kroppen min 90 år, minst, og andre dager er jeg ti år yngre enn de som er tjue år yngre enn meg. Jeg har mye lavere hvilepuls enn dem, selv om hjertet raser avsted når jeg står i kassa på Coop – litt ditt.

 

Nå som jeg ser verden gjennom nye briller, så ser jeg klinkende klart igjen.

Jeg har peilet inn den retningen jeg ønsker å gå, selv om jeg ikke eier retningssans. Jeg vet hvem jeg vil ha, og hva jeg vil med livet mitt, selv om jeg ikke vet hva som venter rundt neste sving.

Jeg vil ha et hus ved havet.

Jeg vil eie et svaberg som ligger fem barbeinte skritt fra huset mitt. Jeg behøver ikke gull og grønne skoger, eller blomsterbed, eller millioner på bok, eller hytte på fjellet, så lenge jeg har mitt eget jordbærsted.

Smultronställe heter det på svensk, og det er nesten det fineste ordet jeg vet om. Det klinger mye bedre enn jordbærsted.

 

En oase, et hvilested og et pusterom som lukter markjordbær og evig sommer.

Selv om jeg er den klare, friske høsten, den tiden på året da sola står lavere på himmelen. Den tiden på året der jeg slipper å løfte blikket for å få sola midt i fleisen.

 

Det e kommet nåkka nytt imellom oss,

trur du vi kan få det te å bli her.

Livet e en sang vi ikkje kan

og nu går den akkurat forbi her.

Det du har I øyan dine nu,

det som gjor at vannet blei te vin,

uten at vi skjønte at det skjedde,

og at det va vi som slapp det inn.

 

 

Noen ganger blir jeg rent poetisk, akkurat som Kari Bremnes.

Uten sammenligning forøvrig.

Det var bare en tanke.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg