Her om dagen sa jeg at jeg skulle bli forfatter i mitt neste liv. Han som jeg sa disse ordene til lurte på hvorfor jeg skulle vente.

Finnes det et liv etter dette?

Er det NÅ jeg skal skrive?

Min største drøm er å skrive en varm, engasjerende, altoppslukende, bestselgende bok. Ikke for å bli rik, for jeg kunne aldri skrevet noe på bestilling, eller gått på akkord med mine egne verdier og mitt eget livssyn, hva nå det er.

Livssyn.

For et krevende ord. Det må være ett av de ordene som man kan putte mest innhold i. Syn på livet; det spørs jo hvilke briller man ser gjennom, og noen er så heldige at de ser klinkende klart uten.

Jeg, for min del, skjeler på det høyre øyet. Det er ikke synlig for andre, men når jeg blir sliten så fyker det ene øyeeplet innover, selv om jeg prøver å se rett fram. Da ser jeg ikke lengre enn nesa rekker på min høyre side, og jeg må jo ha bredere perspektiv for å kunne skrive en bestselger.

Jeg kan ikke være sneversynt om jeg skal finne de riktige ordene.

Når jeg sitter ved senga til noen som skal dø så leter jeg ofte etter ord. Hvilke ord er riktige i en sånn situasjon?

Jeg har så mange spørsmål hele tiden. Jeg er så opptatt av dette temaet, og jeg vet at jeg har skrevet om det mange ganger før. Jeg reflekterer ofte rundt det, men er likevel en glad laks.

Jeg kommer jo fra Norges laksehovedstad, så kanskje jeg skal be om å bli sponset?

Selv om jeg famler etter ord, så er jeg ikke redd for å sitte der. Det gir meg en slags indre ro, så merkelig det enn høres. Selv om jeg er vettskremt, ydmyk, lita og skjør, så er jeg likevel sterk for den som behøver meg.

Det er derfor jeg elsker å være sykepleier, og særlig kreftressurs, selv om jeg ofte føler meg som en fugl som flakser ukontrollert avsted, uten å vite når neste vindkast kommer, eller hvor det kommer fra. Bare fuglene vet, for kanskje de er mye bedre til å navigere enn det jeg er.

Hvor går jeg inn for landing?

 

 

Noen fortalte meg en gang at sorg er som havtåka. Den kryper sakte, men sikkert innover mot land, og til slutt så ser vi ikke klart. Vi ser ikke lengre enn nesa rekker. Det blir vanskelig å orientere seg, og det landskapet vi var lommekjent i, er plutselig fremmed grunn.

Da er det godt å ha ein hånd å holde i, selv om denne hånda, og denne stemmen, ikke riktig vet hva de har i vente, for akkurat det er vel livets store mysterium.

Noen ganger letter tåka for en stund, og da ser vi så klart. Andre ganger forsvinner den helt.

Hva skjer etter døden?

 Alt jeg kan gjøre er å trøste, varme, lindre, pleie, og være tilstede. Lytte, føle, hviske, og være usynlig, for jeg har ikke peiling. Det er ingen som har peiling, for vi kan bare tro, kanskje på noe større enn oss selv, for vi er bittesmå akkurat nå.

Hvem vet?

Noen ganger er det vanskelig å være sykepleier. Jeg skal være så tydelig og tilstede, samtidig som jeg skal være usynlig. Det er som å balansere på line, og jeg er livredd for å falle ned, for jeg eier ikke sikkerhetsnett.

Eller jo, det har jeg, for mitt sikkerhetsnett er dem jeg jobber sammen med, i alle ledd.

Det er dette jeg vil skrive bok om, og det skal ikke være en tristesse mellom to permer. Den skal være en hyllest til livet, for alle dem som jeg møter på min vei gir meg et perspektiv som jeg ikke ville vært foruten. Misforstå meg rett, for mitt største ønske er at alle skal være friske, men sånn er ikke verden. Jeg kan gå de skolene jeg vil, om jeg har gode nok karakterer, og studere til jeg blir blå i trynet, men det er disse møtene jeg lærer mest av.

Jeg gjemmer hver og en i hjertet, og der er det plass til alt for mange, for faktum er at kreft rammer hardt og nært. Hver gang jeg opplever å få spesiell kontakt med noen, for det hender, så tenker at det aldri kommer til skje igjen, men det gjør det.

Selvfølgelig hender det igjen.

Jeg glemmer ikke den gangen jeg drakk  nybrygget øl midt i arbeidstiden – Gud forby, det er vel oppsigelsegrunn – fordi jeg hadde lovet å smake på varene før han døde.

Før han døde, og mens han levde, og for en stjernestund vi hadde, vi to.

Jeg hadde gjort det igjen, for en god sak.

 

Og forresten så skal boka mi kanskje inneholde et selvskrevet dikt, men akkurat i dag så velger jeg å låne:

 

Dette å vera i livet,

open for alt ikring,

bunden med sterke røter

til menneske og til ting,

gi både hjarte og hender

i omsorg som aldri svik,

var det som gav meining til ferda di

og let deg få kjenne deg rik.

 

Og den som er rik vil ha seg

eit hus som er såleis bygt,

at alle som høyrer til huset

kjenner det godt og trygt,

og såleis at framande gjerne

kjem innom dørene der,

og aukar den rikdom som finst der før

med alt det dei sjølva er.

 

Fattig var du som aldri

i livet du kjenne fekk,

at mellom deg og dei andre

levande straumar gjekk,

av tillit og varme som styrkte

kvart band som til livet deg batt,

og lar deg få kjenne, når alt blir gjort opp,

at meir enn du gav, fekk du att.

 

_ Haldis Moren Vesaas –