Denne akvarellen,  som Bjørg Thorhallsdottir har laget, smeltet jeg for. Jeg fikk et gavekort til bursdagen min, og det ville jeg bruke på noe spesielt. 

Dette er havets datter, som drømmer seg bort, om LIVET og sånt.

Jeg liker symbolikken, jeg liker fargene, og jeg er glad for at jeg fant det jeg visste at jeg ville ha.

Nå blir det mitt.

 

På havet finner jeg harmoni, og jeg ror alene.

Jeg mestrer livet i alle fall når sjøen ligger speilblank. Akkurat der som jeg ligger nå, like innenfor Sletringen Fyr, så kjenner jeg etterdønningene fra storhavet utenfor. Restene fra havbåra gjør at havet duver, selv om det ser stille ut. 

Det er en mektig opplevelse, for det er akkurat som om havet gir meg en advarsel.

Nyt meg, hvil hos meg, bli hos meg en stund, men det er jeg som bestemmer.

Hvisker havet.

 

 

Jeg har stor respekt for naturkreftene, for utenfor Sletringen Fyr hendte Titranulykka. Kvinnene mistet sine menn og sine sønner, på det samme havet som jeg hviler i.

Havet gir og havet tar.

 

 

Jeg er en godværspadler, som sikter mot de syv blåner, men jeg gjør det i mitt tempo, og ikke med sjumilsstøvler. Jeg liker å padle sakte, for da rekker jeg å henge med.

Tiden flyr fort nok likevel. Som Minken Fosheim sa; ” Jeg er ikke redd for døden, men jeg elsker livet.”

Kloke ord, for det gjelder å bruke hver eneste dag på best mulig måte. Hver dag er et eventyr, selv om Milla røyter og har løpetid samtidig. Jeg er drittlei av å støvsuge, og jeg er lei av å fly rundt med vaskebøtta.

Men i går bevilget jeg meg et glass vin og ei skål med Sørlandschips etterpå, for da hadde jeg noe å glede meg til.

Det gjelder å skape hverdagsøyeblikk.

 

 

De hverdagsøyeblikkene som gir meg mest glede er naturopplevelsene, både til lands og til vanns. Noen ganger behøver jeg å klatre, for jeg vil bli andpusten. Jeg vil kjenne at jeg bruker kroppen, og jeg vil ha utsikten som jeg finner på toppen. Andre ganger holder det å sitte ved naustveggen til noen andre, for jeg har ikke eget naust. Jeg har ikke eget naust, for det er noe jeg drømmer om, men jeg har gode venner, og de har alltid plass for meg.

 

 

I dag har jeg fri, men jeg sto opp klokka halv sju likevel. Planen var å ta en varm dusj, etterfulgt av en rykende varm kopp sjokolade. Så begynte jeg å skrive, og tiden flyr. Da glemmer jeg både tid og sted, og er på et sted der jeg virkelig vil være.

I min egen skriveboble.

Det er fint å dele ordene med andre, for jeg vet at det er mange som kjenner seg igjen. Det har jeg fått høre mange ganger, og skrivinga har åpnet en ny verden for meg. Jeg har blitt mer åpen, og kommer i prat med mange spennede mennesker som jeg aldri ville ha møtt ellers.

Skrivinga er en gave.

Naturen er også en gave, som vi må lære oss å ta vare på. Vi må slutte å kaste plast ut av vinduet. Vi må slutte med å forsøple det vakre som vi har til låns.

Vi må la fugler og fisk og sjøstjerner få puste fritt, og ikke kneble dem med plastikkposer. Heldigvis har vi fått øynene opp nå, og det er mange som gjør en innsats for å rydde etter oss selv.

Imens skal jeg fortsette å drømme, og jeg vet at jeg gjentar meg selv. Jeg skriver ofte om samme tema, men jeg klarer ikke å la være, for det betyr så mye.

Tusen takk for at du malte akkurat denne akvarellen Bjørg, og takk til det tre som jeg ga meg den.

 

 

PENNESTRØK

 

Noen ganger er verden

blank og blå

og lydløs,

ei stripe av salte

vannperler.

 

Et enkelt pennestrøk

som hviskes ut

etter meg,

så ingen vet at jeg har

vært der.

 

Et speilbilde som

lever opp ned

under ripa,

og mykt følger mine

åretak.

 

Et varmt hjerte med

stø hvilepuls

innenfor,

som hvisker om

hverdagslykke.

 

Tankene blir klare

som vannet

under meg,

og gir meg bud om

hjertefred.

– Tove –

 

 

Nå skal jeg ta en dusj, og etterpå blir det varm sjokolade med kremtopp. Ikke laget på kakaopulver, men med ekte, mørk sjokolade.

Det er jo onsdag.