Jeg har tydeligvis vært på Håvikfjellet, selv om skrifta er speilvendt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Heldigvis er jeg like hel etter dagens utflukt. Jeg har hørt så mye fint om Håvikfjellet på Hitra, så dit ville jeg, men jeg burde valgt en annen dag, for det er utsikten som er det fineste.

Det å stå på toppen og speide utover land og hav, det er liksom premien for å komme seg opp. 

Jeg skylder fjellet å komme på besøk når himmelen er blå, og når regnet har tørket opp, for i dag ble det en møkkatur. En annen dag er det sikkert solskinn i blikket, men i dag gnistret det. Det lyste bannskap ved ett par anledninger, selv om jeg til vanlig ikke tar sånne ord i min munn.

Unnskyld mamma…

Det blåser på toppene, noe det alltid gjør, og Milla hater vind, så jeg rakk ikke å skrive navnet mitt i boka. Men vi har altså vært der, som dere ser – og det er vel det eneste dere ser, ettersom skodda ligger tjukk.

For det første så parkerte jeg ( kanskje) på feil plass, til tross for nøyaktig veibeskrivelse. For det andre så fant jeg ikke stien, og det er heller ikke så rart, med tanke på at jeg kanskje parkerte på feil plass. For det tredje så regnet det i bøtter og spann. For det fjerde så var hele verden grå, sikkert på grunn av regnet, eller kanskje fordi brillene mine var fulle av dogg.

Jeg har dem jo på nesa for å se klart, men jeg så ikke en dritt.

Eller jo, jeg så masse dritt. og det var derfor vi sporet av på tur ned, for hjortetråkk ligner på vanlige turstier. Jeg la min skjebne i Milla sine hender, men det skulle jeg ikke ha HJORT, for hun fulgte instinktivt sine instinkter, og la om kursen. Da jeg endelig fant toppen av Håvikfjellet, og skulle ned igjen, var jeg fast bestemt på å ha argusøyne på stien, men det var DA hun tok føringen. Jeg, av alle, burde jo vite at en trekkhund aldri vil gå bakerst i løypa.

Iallfall ikke om hun får ferten av skogens dyr, og det får hun alltid.

Det var ulendt utenfor turstien. Trærne var pill råtne, så da jeg grep tak i nærmeste grein så var den bare et halmstrå. Vi knakk sammen begge to, og kunne endt våre dager i et digert hull, om det ikke var for at jeg landet på beina. Jeg har mange ganger tenkt at fotballeggene min er for kraftige, men i dag gjorde de jobben sin. Eller forresten, jeg vil ikke kalle det fotballegger, for beina mine fortjener bedre skussmål enn som så, særlig etter en dag som denne. Fotballegger knekker som fyrstikker, særlig når det er VM. Mannebeina ligger strødd på gressmatta når det virkelig gjelder. Det kunne ikke falle meg inn, som kvinne, å spille skuespill for å nå til topps. Det er så mange menn som faller at vi kunne stablet dem i høyden, og satt ny verdensrekord.

Fotballegger er for pingler.

Jeg elsker leggene mine, selv om de er hvite som puddersnø, og i dag var det VM i å gå seg vill.

Da jeg endelig kom ned på veien igjen så var bilen min borte. Hvem har tatt min Skoda Octavia?  Jeg gjør et nummer ut av bilmerket, for sist jeg skulle hente bilen min på verkstedet så fant de ikke nøkkelen. Jeg skjønner dem godt, for jeg påsto at jeg skulle hente en Golf. Takk og pris for at jeg har sjekket opp en bilmekaniker, eller var det kanskje omvendt?

Det var nok heller skjebnen <3

Jeg vet ikke hvorfor han falt for meg, for han spiller ikke fotball.

Kanskje bilen hadde blitt borte i tåka, for den har samme farge. Jeg tenkte rasjonelt, og begynte å gå mot venstre, for der ligger Helgebostad, og de har verdens beste grotteost. Jeg hadde sikkert fått en bit om jeg hadde funnet fram dit. Det gjelder å se lyst på livet, og det handler om å være løsningsorientert.

Ost, som er så godt!

Etter å ha gått en kilometer eller to så fant jeg bilen, på nøyaktig samme sted som jeg forlot den. Milla hoppet inn i bagasjerommet nesten før jeg fikk åpnet døra. Hun ristet på hodet, og sendte meg et oppgitt blikk, sikkert fordi jeg ikke eier retningssans. Hun stoler på meg, og jeg stoler henne, og sammen er vi kaos.

Det rare er at jeg så mye bedre etter at jeg kom på at jeg kunne sette brillene oppå hodet. Det finnes ikke logikk i den tanken, for det er på nesa de hører til, men hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det før?

Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på at brillene gjorde meg svaksynt, og nesten blind? 

Den greina jeg fikk tak i egnet seg definitivt ikke som hvit stokk, og Milla kunne aldri fått jobb som førerhund.

Snart er denne dagen historie, en morsom en – særlig etter en varn dusj og et beger med Rett i Koppen. Jeg orket ikke å lage middag etter en såpass strabasiøs tur. Det var nesten tilløp til panikk på grunn av jeg gikk med bind for øynene – eller skylapper; det er helt sant. Hjertet banket som besatt, alt gikk i svart, og i hodet gikk det trill rundt. Konturene i naturen forsvant, og det før nevnte halmstrået sviktet da jeg behøvde det som mest. 

Hvor hadde jeg egentlig vært, bortsett fra på toppen? OK, jeg hadde vært nede i et digert hull, men hvor ellers?

I dag var det Milla som trakk det lengste strået, for bortenfor sol og vestenfor måne fikk hun øye på et stort eksemplar tilhørende hjortefamilien. Jeg vet ikke om det var et mannebein eller ei kolle, men hjort er hjort.

Mitt stalltips er at dette var ei kolle, for den holdt seg på beina..

Det er det ikke alle som gjør i disse dager.