Solo, men ikke enslig eller ensom, og aldri alene.

Alle som er født trønder vet at man må gripe dagen når den byr seg, for i dag regner det vannrett, men det gjorde det ikke i går. Foreldrene mine er alltid skeptiske når jeg er på farten, for de ser for seg at jeg går på trynet og blir liggende i ei grop, uten mulighet for å tilkalle hjelp.

Jeg er heldigvis like hel, selv om det er hull på bukseknærne, for jeg blir hel av å være ute i Guds frie natur.

 

Milla smiler med hele seg, og ikke spør meg om hvorfor hun rekker tunge. Hun er sikkert veldig glad, for jeg tror hun vet at hun er heldig. Den dagen hun dør – og jeg håper det blir lenge til –  så har hun levd et lykkelig hundeliv. Hun får være ute, og hun får bruke kroppen sin. En husky er bygd for fart, og det er full fart på oss begge.

Vi passer sammen, som hånd i hanske. Dessuten er hun tankeleser, og vet alltid hva jeg tenker,

og hva jeg tenker å gjøre.

 

 

Så i går var vi på Svalbalen, ytterst mot storhavet. Bårene slo opp som fontener, og det er i sånne stunder jeg liker meg best på svaberget, selv om jeg elsker å være på sjøen.

Jeg hadde ikke hatt en sjanse i havet.

Litt lenger borte satt havørna. Hun satt der da vi kom, og hun satt der da vi gikk, for hun bor der. 

Heldiggrisen!

Å se på bårene som måler krefter er som å sitte i en kinosal, bortsett fra at jeg har byttet ut popcorn med brødskive. Bortsett fra at her er det lyst hele døgnet, og ingen kjenner dagen før sola har gått ned. Filmer har jo alltid en slutt, men jeg ønsker at denne dagen skal vare evig.

Jeg må gi ut boka mi, så kanskje den blir film 🙂

 

 

Milla har lyst på Solo, men der går grensa. Det får holde at hun eier to-seteren når vi kommer hjem, for vi har en sofa hver til disposisjon.

Litt bortskjemt, kanskje, men det er jeg også. Jeg skjemmer meg selv bort med dager som i dag.

De må bare nytes, for de kommer aldri tilbake.

 

 

Jeg ville fylle denne dagen med flere godsaker. Heldigvis kjenner jeg en som har egen båt, og eget naust. Vi tok en impulstur til Andstein, som er en perle av de sjeldne. Andstein er et riktig SMULTRONSTÄLLE, selv om det er multene som dominerer her ute, men ikke i år. I år har multene tørket bort, og det er merkelig, ettersom vi bor i Trøndelag. Tørke og bålforbud i Trøndelag; skal det være en vits?

Da er den i så fall av det knusktørre slaget.

I tilfelle vi skulle finne på å ta en impulstur dit så kjøpte jeg med jordbær og vaniljesaus, selv om jeg ikke er romantisk.

Tenk dere; bare vi to, norske jordbær, hav, himmel. og alt man kan ønske seg.

Litt sånn Postgirobygget:

 

 Vi reiser ut i båten min, en hvit dromedille,
hun sier hun er glad at jeg spurte.
Vi finner oss en holme det er fredelig og stille.
jeg sier jeg er glad at jeg turte. 

 

 

Bare vi to, og Herr og Fru Knott, med sine  millioner av etterkommere. Hvordan kan noe som er usynlig være så plagsomt? 

Jeg undres.

 

 

Vi traff havørn, vi sa hei til en  nysgjerrig kobbe som stakk hodet opp av vannet, og vi så massevis av terner. Og det fineste av alt –  niser som danset på blikkstille hav

Vi så mange av dem.

De er strømlinjeformede og fascinerende, og de lager en helt spesiell lyd når de kommer opp får å hilse på. Nisa har nemlig fått navnet sitt etter et gammelt norrønt ord for å nyse, noe som henspeiler på lyden av blåsten når nisene kommer til overflaten for å puste. 

Nisa kan bli opp mot 25 år gammel, og den lever av å spise fisk. Noen niser drukner før den tid, selv om det høres rart ut. Den er ikke redd for bårer og fontener, sånne krefter som vi mennesker må passe oss for, men den kan gå i garnet, eller tulle seg inn i plast.

Det er synd at de drukner når de er i sitt rette element.

 

 

Nisa trives best i flokk, akkurat som oss, men noen ganger er det godt å være alene. Heldigvis er vi mennesker forskjellige. Jeg bytter gladelig ut storbyer, solsenger og eksotisk mat med dette. 

Jeg vil jobbe og svette for maten. Jeg vil ut på sjøen og opp på fjellet. Jeg har så mye jeg vil oppleve i mitt eget land, at jeg har ikke tid til å dra andre steder.

Jeg vil gå, jeg vil klatre, jeg vil sykle, jeg vil padle. Jeg vil ha vind i håret og luft under vingene. Jeg vil tilbake til Vega, jeg drømmer om Lofoten, jeg skal til Blåhø, og jeg ønsker å gå Trekanten i Trollheimen.

Jeg vil oppleve Rampestreken.

Jeg vil  spise en trestjerners meny  – sotete grillpølse med ketchup og sennep – på ei bortgjemt sandstrand, heller enn hos Michelin. Jeg er lat når det kommer til matlaging, så jeg spiser med glede Rett i Koppen  eller real turmat.

Takk for i går.

Takk for at jeg hadde vett nok til å gripe den med begge hender.

Dagen, altså.