Skattejakt

 

De beste minnene jeg har fra ferier i barndommen er at vi hadde allverdens tid å ta av, og hele dagen å gjøre det på. Solkrem var visst ikke oppfunnet, for vi var røde som strandnelliker hele gjengen. Alle søskenbarna var samlet på Frosta, og vi hadde eget rom i mormorhuset.

En gang åt jeg så mye eplekart at jeg trodde jeg skulle dø, for jeg fikk så vondt i magen. En annen gang drev Stig Morten og jeg med pilkast, og brukte hverandre som dartskive. Plutselig satt pilen i hjertet, og jeg trodde min siste time var kommet. Heldigvis overlevde jeg, for egentlig var vi mest redd for å få kjeft av foreldrene våre.

Jeg hadde hjertet i halsen.

Jeg husker mormor som satt i en fluktstol under rosebusken, for hun var så lita, mens hun ventet på at middagen skulle bli ferdig. Vi var på stranda hele dagen, og hadde en utsending som sprang ned tidlig på morgenen for å holde av plassen VÅR. Ikke rart han var brun som en neger, for han fikk en ekstra time i sola hver morgen. Ved middagstid så lå onkelen min igjen og holdt vakt mens vi sprang hjem og åt, for middagen var bare en liten bakke unna, og ingen fikk ta fra oss den beste plassen på stranda.

Derfor måtte han alltid spise alene.

Alle vi andre var samlet rundt langbordet, og spiste sånn mat som bare mormødre kan lage. Hver kveld gikk vi innom gården som lå like ved mormor og morfar sitt hus, og kjøpte med oss jordbær hjem, som vi selvfølgelig inntok i hagen.

En hage som var full av roser.

 

Jeg husker en gang det ringte på døra hjemme på Frøya. Mamma sprang bakveien ut for å hente oss:

”  Dere må komme hjem med en gang! Det står en neger på trappa.”

Han solgte bøker, og jeg tror vi kjøpte en, for det var ikke hver dag vi fikk sånt besøk. Da jeg var barn så var det ikke stygt å si neger. Det var ikke vondt ment i det hele tatt, og jeg var til og med bestevenn med en da jeg var tre år. Han het Yotam Girgis, og var misjonær.

Det var alltid mange misjonærer på besøk hos farmor og farfar, så jeg fikk utvidet horisonten min, selv om jeg ikke reiste lenger enn til Frosta.

Farmor og farfar var rause mennesker, selv om vi ikke fikk plystre eller spille kort.

 

 

Ro, ro til fiskeskjær  ……det jeg vil fram til er at lykken kan være ganske kortreist. Jeg leste nettopp i en blogg et sted at ei mamma ikke skjønte hvorfor barna var utakknemlige, når de var så heldige at de fikk bo i en stor villa i i syden i tre uker. Den ene av barna ville bare hjem.

Hvorfor det?

Syden er et samlebegrep som vi nordmenn bruker, og betyr alt som ligger sør for Sinsenkrysset. Jeg har vært der selv, og det er fint der, men ikke så grønt og frodig som hjemme, Misforstå meg rett. Jeg skjønner godt at mange velger å reise til varmere strøk, for der er det garantert varmere enn hjemme.

Alt for varmt etter min smak, og alt for stillesittende.

Jeg må kjenne brisen fra havet, og jeg vil gå fjellturer. Begge deler kan jeg gjøre i syden, for vi har godt av å utvide horisonten, men jeg kan styre meg for mannebein i tanga.

Dessuten er det ingenting som slår Romsdalseggen.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Noen ganger så tror jeg at vi legger lista for høyt, og skaper et bilde som ikke passer i ramma. Lykken kan lande på nesetippen, forkledd som marihøne, men vi ser den ikke. Vi innbiller oss at barna må ha sett hele verden når de kommer tilbake til skolen etter ferien.

Selv om lykken kanskje er en telttur på plena, sånn at man kan snike seg inn hvis det blir for nifst å være ute. Det er mye rart som kaster skygge mot teltduken, for det er lyst hele natta, og jeg har sett både vetter og troll.

Eller var det ei flue?

 

 

Vi hadde alltid sommergjester da jeg var lita, og alle ville spise fisk som de hadde fisket selv. Vi spiste nytrukket småsei hver kveld gjennom hele sommeren, bortsett fra de ukene vi var hos mormor, for da fikk vi verdens beste kjøttkaker og andre ting. Mamma var sikkert drittlei den store fiskekasserollen, men det husker jeg ikke. Jeg husker det jeg VIL huske, og fisken var så fersk at den krøllet seg på flatbrødet.

Vi fisket når det var søndag også, men da måtte vi snike oss usett avgårde, for søndag var hviledag i følge farmor og farfar.

Det står i Skriften.

 

 

Jeg har levd så lenge at jeg gikk på utedo da jeg var lita, og det var det verste jeg visste. Den ene onkelen min hadde sett verdens største rotte der. Den var så stor at han ikke hadde lange nok armer da han skulle beskrive hvordan den så ut. Først så han hodet til rotta nede i det hullet som vi sitter på, selv om jeg halvveis sto, spesielt etter den historien, og da han endelig fikk se halen så hadde rotta gått forbi for lenge siden.

Derfor hadde vi potte under senga om natta.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Det er fint å reise rundt i verden, og det er morsomt å kjøre karusell, eller spille på lykkehjulet, det er ikke det jeg mener. Vi har tatt med barna våre til Liseberg hvert eneste år, og jeg fryder meg like mye som de gjør. Jeg vant til og med stjernegevinsten i tivoli, og kunne plukke Nasse Nøff fra øverste hylle, akkurat som i Teddybjørnens Vise. Jeg fikk ta med helten min hjem.

 Vi har slikket sol i Tyrkia, men jeg har aldri tatt fiskespa, for jeg hater føtter. Tanken på at fisken skal spise av føttene mine er ekkelt.

Det er vi som skal spise fisken, og ikke omvendt.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg tror at sommerlykke er tid og ro og rom. Tid til å være sammen, ro til å nyte  jordbær med sukker og fløte på ( virkelig kjenne smaken ), eller med vaniljesaus i stedet, for den som heller vil ha det. og rom for å dele små og store opplevelser.

Hvis du velger vaniljesaus så kan du droppe sukker, for det blir så søtt likevel. Enda søtere er tanken på å spise selvplukkede jordbær, men bare når jeg plukker til eget bruk.

Jeg hadde sommerjobb en gang. Den andre dagen i jordbæråkeren ble jeg så “syk” at jeg måtte gå hjem og legge meg. Jeg måtte holde senga hele dagen selv om det var strålende sol ute, men det var på en måte verd det. Aldri mer jordbær, tenkte jeg, ALDRI MER!

Da eter jeg heller på krita.

Det er mye bedre å spise bær som andre har plukket, så det gjorde jeg resten av sommeren.

 

I år har jeg gått fine turer i fjellet, men jeg har vært mest hjemme. Jeg har ikke sittet hjemme av den grunn, for været har spilt på lag med meg. Jeg har ønsket meg blikkstille hav, selv om jeg også liker ruskevær, men blikstille hav betyr sjøliv og padleturer.

Jeg er en godværspadler, for jeg sliter i motbakke, og heldigvis har jeg noen å dele det med.

Heldigvis har jeg massevis av fine minner, og de fleste av dem er nesten gratis, for ei kurv med jordbær kostet ikke så mye på den tiden. Jeg var så lettbeint og bekymringsløs,på en måte, og jeg fikk lov til å være det. Den eneste bekymringen jeg kan huske var den pilen som traff hjertet.

Pluss den svære rotta som aldri ble ferdig med å gå forbi.

” Alle ” begynte plustelig å reise til Syden da jeg var blitt mellomstor. Alle utenom oss, for jeg skulle som vanlig bare til Frosta, selv om det var som en Amerikareise på den tiden. Vi reiste i en mintgrønn Opel Kadett, som så vidt hadde plass til oss fire. Det var så trangt om plassen at matpakken nesten ikke fikk plass, men den kunne vi uansett ha spart oss, for pappa fant aldri den perfekte rasteplass. 

Vi endte alltid opp med å stoppe noen hundre meter fra sommerhuset, for vi kunne ikke sløse med maten. Vi gomlet brødskive, og kunne nesten vinke hjem til mormor og morfar. Mormor hadde dekket på til seks, og vi åt en gang til, selv om vi sikkert var stappmette ved ankomst.

Det gjorde liksom ikke noe, for endelig kunne sommeren begynne.

I min barndom regnet det aldri, så jeg skjønner ikke hvordan jordbærene kunne bli så store og røde og saftige. Vi badet til vi ble som skrukketroll, men vi fikk aldri bade den første halvtimen etter at vi hadde spist, for da kunne vi drukne.

En gang holdt jeg faktisk på å drukne ( om jeg husker riktig…), for jeg våget ikke å gå på land, selv om jeg frøs, og ble til en istapp. To av bygdas svirebrødre hadde slått seg ned på stranda, og jeg var livredd, selv om de var snille som dagen var lang. Jeg var redd for alt mulig på den tiden, til og med fluer.

Jeg husker de kranglet om hvem som skulle ha den siste boksen med øl, for ingen ville ha den. Jeg trodde nesten det skulle være omvendt.

Plutselig en dag så vaiet flagget på halv stang hos den ene av brødrene. Hadde han drukket seg ihjel? Hele bygda fikk seg en støkk, men etter litt research fikk vi vite at han hadde tatt rotta på en veps, og da skulle det bare mangle om han ikke heiste flagget.

Det er sånt man gjør når noen forlater det jordiske.

Ikke kom å fortell meg at det er kjedelig å telte i hagen, eller at naboen er en håpløs drukkenbolt. Vi må respektere hverandre, og skape de minnene  vi selv ønsker å ha, men jeg tror vi kommer langt om vi ikke legger lista for høyt.

Den filosofien tror jeg at Alf Prøysen hadde også, og han har skapt en av de fineste viseskattene vi har:

 

Oppå lauvåsen veks det jordbær
fine jordbær, raue jordbær.
Hele væla er bare jordbær,
finn et strå og træ dom på.
Ett er for gammelt, det skal få stå,
ett er for grønt, det går vi i frå.
Men æille andre ska vi ta med hematt
og leve lykkelig med sukker på 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg