Nå er vi forhistoriske alle tre

 

Det måtte altså et trenerbytte til.

Jeg fikk overveldende respons på mitt forrige innlegg, som var et dikt om fotballtreneren i RBK. Jeg er ikke spesielt fotballinteressert, men dette diktet ramlet så plutselig ned i hodet mitt at jeg nesten ikke rakk å skrive det ned.

Jeg ser at interessen for å lese blogginnleggene mine varierer etter hva jeg velger å skrive om, men fotball slår tydeligvis an. DA var det noe som løsnet, og jeg traff tverrliggeren, før ballen dundret i mål.

 

Jeg skriver ikke for å fremheve eller blottlegge meg selv, men jeg skriver fordi jeg ikke klarer å la være. Jeg har alltid likt å skrive, men aldri i en så direkte og ærlg tone. Denne åpenhjertigheten er ny, også for meg.

Jeg elsker å skrive forløsende ord.

Det er mange som har fulgt bloggen min hele veien, helt fra den spede begynnelse og fram til i dag. Jeg har møtt mennesker på butikken, i heisen, bak gardina og mange andre steder, som har fortalt meg om livet sitt. Mennesker som har våget å åpne opp om det de bærer på, fordi de nettopp leste noe.

Det er sterk kost. Jeg blir rørt og ydmyk – og overrasket, men mest takknemlig.

Jeg har blitt kjent med mange nye mennesker.

 

Jeg skriver om følelser, venner, psykiske utfordringer, om barndomsminner, om jobben min som sykepleier, om fjellturer og padleturer, om hunden min, og om det meste som ramler ned i hodet mitt, enten det er tvangstanker eller tanker som er så lette som sommerfuglvinger.

Jeg skriver om alt mellom himmel og jord, men aller helst om havet.

Jeg husker en gang da sønnen min var liten. Han sa det ganske treffende: Mamma, .når vi har vitenskapelige spørsmål så går vi til pappa, for han vet ALT om det, men når vi skal snakke om psykologiske ting, om følelser og sånne greier, da kommer vi til deg.

Takk for tilliten.

Det er ingenting som gleder meg mer. Vitenskapelige teorier om svarte hull overlater jeg til andre. men når alt ser svart ut, da vil jeg gjerne være det lyspunktet de behøver. Når de legger ut om planeter og og om livet før Kristus ,så føler jeg meg som en dinosaur. Da føler jeg meg like gammel som det arkeologene graver fram fra jorda.

Trøsten er at det er gull verd.

Det er gull verd å behandle mennesker, eller å gjennomføre prosesser, på en ryddig og god måte, også. Det var det jeg reagerte mest på da Kåre og Erik fikk sparken I Rosenborg. Jeg er på fornavn med gutta, for jeg har faktisk truffet dem. Jeg er til og med så gammel at jeg satt på tribunen da de hadde sin glanstid i trøya.

Nå er vi forhistoriske alle tre.

 

Et bilde tå’n Ivers, nå’n krona frå’a mor,
et kart som vist’ fram kor hain kom fra på jord.
To lysholmer og ei RBK-skjort’
det e’ alt det du træng for å få te nå stort.

 

Jeg har ikke peiling på fotballfaglighet, eller på makt og penger, så jeg bør ikke uttale meg, men jeg gjør det likevel. For resultatene taler jo for seg selv, gjør de ikke? Nummer to på tabellen…hallo???

De forlater ikke et synkende skip akkurat. Han har spillerne i ryggen. Han har garderoben og supporterne. Han har trua. Vi har trua.

Men, ja, ja, ekspertene har talt. 

 

Sagt e sagt, og gjort e gjort.

Koteng skaut sæ nettopp bort.

Baill`n han havna utom nettet,

styret må ha gått fra vettet.

 

Nummer to på ein tabell,

og dæm valgt å spark han læll.

Avgjørelsa va ittj rætt,

leder`n e ittj heilt på nætt.

 

Dæm må leit med lys og løkt,

finn dæm ein med lik my kløkt??

Da e dæm i såfall heldig, 

ferr vi savne Kåre veldig.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg