Den nære venninna

 

Plutselig kommer det noen feiende inn i livet mitt, likt et løvblad som farer med vinden. Hvor kommer hun fra? Fra det treet som alltid har stått der, vindskejvt og trassig?

Sender hun et høstblad min vei for å fargelegge dagen?

 

Bente Bratlund skriver treffende ord:

 

STUNDOM

Stundom møter vi menneske

som hentar fram det beste i oss

Menneske som opnar for våre kjeldar

som lokkar fram våre fargar

som aukar varmen i våre liv

Stundom møter vi menneske

som ser bak skala våre

så vi gløymer vi har dei

og strålar fram i vår prakt

Menneske vi ber med oss etterpå

med takksemd

 

 

Dette er også et tema som går igjen i bloggen min. Dem jeg har rundt meg – den lille kjernen av nære venninner, for de er den familien jeg velger selv.

Og de har valgt meg.

Jeg synes at venninne er et fint ord, ett av de fineste og varmeste som finnes. 

Venninna tar bladet fra munnen, og puster liv i det. Hun våger å være ærlig, selv om det svir. Hun er nær selv om hun er hoderystende uenig i mine avgjørelser. Hun rister fortvilet på hodet når jeg er på ville veier, men hvem andre venter på stien når jeg finner tilbake til meg selv?

Jo, hun.

Hun sier aldri: Hva var det jeg sa…..selv om hun sikkert har lyst til det, og selv om hun vet at jeg vet at det er det hun aller helst vil gjøre. Hun vil filleriste meg, men velger heller å sprette korka på skravlevinen.

Skravlevinen har stått og godgjort seg til det rette øyeblikket dukket opp. Korka har lengtet etter å smelle i taket, sånn at boblene og ordene kan fly avsted, og bli til en himmelsk hærskare.

Akkurat da svever vi på en rosa sky, og sånn svinger livet, som ei huske i medvind og motvind.

Jeg husker en episode fra da jeg var lita. Pappa, og faren til søskenbarnet mitt, hadde bestemt seg for å drive med risikosport. Det var ikke vondt ment, men de testet hvor nært Rune og jeg kunne huske uten å smelle inn i hverandre. I starten gikk det bra, og da ble det visst enda mer spennende å tette luftrommet mellom oss. Litt nærmere neste gang, og enda litt.

Helt til det smalt, og og da de endelig våget seg inn så smalt det en gang til, for de to som ventet på dem der var ikke nådige. Jeg husker ikke om pappa og onkelen min fikk mat den dagen, for på kjøkkenet var det bare kjeft å få.

 

Jeg er heldig som har mange bekjentskaper, gode venner, kjæreste, familie, hund, en fin jobb, og et godt liv. Virkelig nære venninner behøver jeg ikke så mange av, sånne som vet alt, for det er ganske sårbart å blottlegge sjela. Det holder med noen få, som holder munn når tiden er inne for å være stille, og som skravler hull i hodet på meg til alle døgnets tider.

De er alle tiders!

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg