Jeg blir sliten når det skjer for mye rundt meg, til og med når det som skjer er morsomt, så i dag har jeg en skikkelig blåmandag.

Full fres på jobb etter ferie, og ei helg krydret med Frøyafestival, holder i massevis kjenner jeg. Rock`n Roll fiskeboll to netter til ende, det blir nesten for mye av det gode, selv om jeg er glad i fiskeboller. Det er ikke regnværet si skyld at jeg er daff til sinns, for nå skinner sola igjen, og jeg er i gang med å vaske huset – på en mandag, selv om jeg ikke orker. Jeg MÅ liksom gjøre det i dag, for da er det unna veien. Jeg tåler ikke at ting hoper seg opp når jeg blir sliten, så da gjør jeg vondt verre med å henge i stroppen fra morgen til kveld.

Det blir jo så godt å legge seg i rent sengetøy etterpå. Da har jeg ryddet mye unna veien, sånn at jeg har plass til å gruble mer.

Pjuh….det er slitsomt.

Jeg har antennene ute, og tar inn hele verden om jeg vil, men det vil jeg ikke, for da blir det alldeles for mye for meg. Jeg orker ikke å lese om jordskjelv, flyktningekatastrofer og andre katastrofer, for da kommer det en tsunami av følelser hit, og inn  på soverommet mitt. Her inne, i min egen seng, vil jeg helst være i fred, og da vil jeg mye heller drømme søte drømmer, enn å ha mareritt i våken tilstand. Det er sikkert egoistisk å stenge det ute, og det er samtidig så fjernt for meg det som skjer i resten av verden, at derfor ender det alltid med at jeg reagerer mye mer når ei jente på 12 blir drept her hjemme.

Det blir mer nært og kjært på en måte, og så skremmende virkelig.

Mine antenner har lett for å ta inn alle slags stemninger og sinnsstemninger, særlig andres. Hvis noen har slått på nødpeilesenderen så tar jeg inn signalene tvert, men det er ikke alltid jeg kan være til hjelp, og det kan være frustrerende nok i seg selv.

Det er ikke noe enestående i være sensitiv, for de aller fleste har antennene mer eller mindre på vakt, det er bare det at noen ganger føler jeg at jeg er på vakt 24/7. Jeg burde hatt overtidsbetaling i følge arbeidsmiljøloven, eller tatt en dag fri innimellom.

Det er helt perfekt å trekke seg tilbake til sneglehuset en gang i blant, for det hender det at jeg gjør, med god samvittighet, selv om den noen ganger er dårlig.

Gid jeg kunne bli flinkere til å tolke mine egne signaler, sånn at jeg kan lese meg selv som en åpen bok – fra perm til perm.

Noen ganger når jeg blar tilbake, fordi jeg har glemt hva jeg leste, så forstår jeg mer enn jeg gjorde før. Det går opp et lys, og da er det lettere å se hvorfor jeg er der jeg er akkurat nå. Det var lyset som viste vei.

Jeg er min egen veiviser.

I dag tidlig kjentes det ut som om jeg dro en diger stein etter meg på vei til jobb, helt uten grunn, for jeg har ingenting å sette fingeren på for tiden. Jeg har det godt på alle plan, og jeg har nettopp ladet batteriene. Jeg gikk rett og slett på en smell, en blåmandag, men blåtimen kan være fin som dere vet, hvis man snur på flisa og gjør det beste ut av hvert eneste minutt.

Håpet er lyseblått, og blått er havets farge. Jeg elsker havet, og i går fant jeg fine blåskjell som jeg ikke spiste, for der går grensa. Jeg spiser ikke sjømat, bortsett fra fisk. Det er forresten bra jeg bare er sensitiv, og ikke høysensitiv, for det kom en krabbe og beit meg i tåa.

Er blåskjell naturell godt, eller må den dynkes i hvitløk? Nå kan jeg ikke spørre hele Norges matmor heller, for hun er død 🙁  Jeg tror jeg må kjøpe en dusk med kruspersille for å hedre hennes minne.

Jeg kjente henne jo på et vis. Hun lærte meg å lage mat fra bunnen av, noe man ikke skulle tro, for jeg lager nesten aldri mat fra bunnen av. Det hender til og med at jeg kjøper ferdig pizzabunn.

Men aldri Grandiosa, for jeg vil toppe det hele selv.